Som lyn fra klar himmel.

Jeg var hos legen i dag. Jeg klarer nesten ikke fatte at han spurte meg om relevante ting og at han ikke tvilte p meg. Eller at han ikke lirte av seg ufine kommentarer som min tidligere lege gjorde. Jeg dro for be om hjelp. Jeg trenger hjelp til rydde i det enorme kaoset som bygger seg opp i hodet etterhvert. Det er s mye jeg ikke husker og som jeg fr fortalt senere. Det er s mange ting jeg bare glemmer, og godt er det.

Jeg har aldri hatt noe godt forhold til kroppen min. Iallefall ikke det jeg klarer huske. Jeg klarer ikke huske sist den var helt normal, jeg husker at jeg har flt meg helt normal i perioder... Men nr jeg leser ting som er skrevet eller tenker hardt nok tilbake, s kommer jeg p at jeg var syk da ogs, det er bare det at jeg orket gjre ting. Og det er skillet mellom bra og drlige perioder.

Etterhvert slutter man se p det p den mten. Jeg er inne i en hangleperiode. Jeg klarer mye, men jeg er ogs mye drlig. I hodet mitt om noen r kommer jeg sikkert til tenke at jeg egentlig ikke var s drlig som jeg skal ha det til. Det er typisk.

De gode periodene fr fritt spillerom i hodet mitt. De forlenges til vare s lenge jeg ikke klarer huske at noe drlig skjedde. De drlige periodene er et svakt minne. Noen husker jeg bare fordi jeg har ftt de fortalt om og om igjen. Og om jeg husker noe av det s er det enkeltepisoder som jeg ikke klarer f til henge sammen.

Jeg husker en gang jeg vknet og ikke klarte bevege meg den frste halvtimen. Jeg husker jeg satt p kjkkenbordet hos mamma og pappa og var sikker p at jeg kom til d. Jeg husker jeg satt i gangen og grt da jeg gikk i tiendeklasse. Og at jeg gikk ut av klasserommet og satt meg p doen for prve konsentrere meg bedre. At jeg fikk lov til g ut av klasserommet om det ble for mye og at jeg fikk jobbe p rdgivers kontor. Jeg husker jeg ble satt bakerst i klasserommet for skjerme meg mest mulig. Jeg husker en mattetime med sannsynlighetsregning der jeg ikke for alt i verden klarte forst hva som ble forklart meg. Jeg har minner om bker jeg ikke klarte forst innholdet av, samme hvor mange ganger jeg leste det og selv om jeg egentlig kunne det jeg leste om. Jeg husker jeg var mye syk, men ikke noe mer konkret enn det. Jeg husker jeg nesten aldri var med i gymtimene, men at de gangene jeg var med var det gy. Jeg husker at jeg var mye p rommet mitt. Jeg husker jeg ikke ble trodd p da jeg l hjemme i senga og hadde vondt i magen p barneskolen. Jeg husker en lege som sa at han forstod at jeg hadde vondt, men ikke hvorfor. Jeg husker jeg syns ting som jeg egentlig visste var lett ble veldig vanskelig p videregende. Jeg husker at jeg har vrt mye frustrert. Jeg husker jeg var hos helsesster p videregende nesten hver gang hun var der. Jeg husker at jeg l p senga og grt lenge etter de fleste kjretimer og velseskjringer. Jeg husker at jeg har dratt p jobb uendelig mange ganger med kvalme, svimmelhet og andre ulumskheter. Jeg husker fortvilelsen over fle at jeg ikke strekker til p jobb. Jeg husker jeg gikk ute alene i rolig tempo og plutselig ble andpusten i mens hjertet hoppet som en gal. Jeg husker jeg la meg ned p sofaen i rommet ved siden av ungene fordi jeg hadde s vondt i magen, rett etter jeg hadde satt igang malingsaktivitet.

Jeg husker bruddstykker og enkeltepisoder. Den siste er fra i fjor. Og alle dagene fr og etter var jeg svimmel og kvalm nesten konstant. Det husker jeg bare fordi jeg har terpet p det.Det er jo ikke no srlig hyggelig huske p at man har en kropp som ikke gidder oppfre seg. S jeg er igrunn glad jeg slipper huske p det. Men det gjr jo selvflgelig at jeg kommer til kort innimellom. Srlig nr jeg skal forklare andre hvordan jeg egentlig har det. Jeg skal ikke ha flt meg bra mer enn kanskje et kvarter fr jeg fler at jeg egentlig bare har det fint og alt er bra.


Derfor har det vrt et sjokk f den diagnosen jeg har ftt.


Jeg har nektet for det i mange r. - Jeg har det bra n! har jeg sagt. Familien min har reagert p diagnosen med - Det er rart den ikke kom fr. De p jobben syns det passet godt med deres inntrykk. Og da jeg fortalte min eks-samboer om det var svaret at det hadde jo han sagt flere ganger fr. Det husker ikke jeg. Og det syns jeg egentlig er litt skummelt.

For alt dette kom som lyn fra klar himmel for meg. Jeg er egentlig sjokkert over det hele og klarer ikke tro helt p det, selv om jeg har ftt en milliard aha-opplevelser. Jeg skulle gjerne hatt noe som kunne fikses lett, eller som noen visste mer om. Kanskje det bare ligner, men er noe annet? Det var p en mte s mye lettere da jeg trodde jeg bare var rar, at det ordnet seg snart. Det er s overraskende og overveldende at noen tror p meg og "vet" hva det er. Samtidig s vet de kanskje ikke helt allikevel.

Det blir mye frustrasjon av ikke orke. Det er de emosjonelle flelsene vi husker. Jeg husker mest av alt frustrasjonen og ikke hvorfor den var der. Jeg har tenkt p ta livet av meg s mange ganger at jeg ikke klarer telle det. Fordi om livet alltid skal vre snn, s voldsomt som n, hvordan skal det ellers ende?

Jeg er spass at jeg skjnner at nr disse tankene smyger innp, eller smeller deg i trynet, s m jeg be om hjelp. Det blir for voldsomt klare alene. Det er for mye rydde opp i. Det er s mange r med tanker, flelser, selvbebreidelse, og hat mot egen kropp. Den stakkars kroppen som helt sikkert gjr som best den kan, og som blir glemt bort s fort den ikke lager kvalme (figurativt og bokstavelig).

Jeg har bedt om hjelp til det i dag. Jeg har blitt hrt, men tilbudet er ikke s stort. Jeg m ringe etter psykolog selv, men nytt rehabiliteringsopphold kan vi muligens skaffe. Hjelpen kommer neppe p denne siden av ret trodde han. Jeg har holdt ut s lenge, jeg klarer sikkert litt til.


Como si fueras a morir...


Jeg har s god tid til tenke p alt som blir sagt og alt som blir gjort.



Store deler av livet mitt har jeg tilbrakt i seng og sofa. Alt for mye. Hele ungdomstiden og alt etter. Det har gitt meg god tid p tenke p alt som blir sagt og gjort, p godt og p vondt. Det har gjort meg til et reflektert og mer ydmykt menneske. Men det gir meg ogs tid til kjre ting som er sagt, gjort eller skrevet p repetisjon i hodet mitt.

Ting som kanskje ikke virker s viktig kan vokse seg strre, farligere og viktigere enn det det er. Og det er en kunst i seg selv klare koble ut hodet nr man ikke har rutiner og jobb til holde seg i sjakk. Jeg prver skille mellom de sm tingene som gr over av seg selv og de som m tas opp og snakkes om. Det siste ret har jeg derimot prvd ignorere alt. Det har ikke vrt helt heldig. Ting som har startet gnister, som har gtt over til brann, har til slutt overtent.

Det tvinger seg til slutt ut.

Grunnen til at jeg har prvd ignorere alt det siste ret er at jeg vet jeg blir sett p som kranglete. Nr jeg ikke er fornyd, tar jeg det nemlig opp. Uansett. Jeg har en tendens til pdra meg oppgaven om si ifra om ting andre ogs mener, men aldri kunne funnet p si til den det gjelder. For om man bare er pne med hverandre s blir ting s mye bedre tror jeg. Det er ikke alltid like populrt. Mye av det er nok fordi jeg sier ifra imens jeg fortsatt er sint, sret og irritert. Det er ikke alltid jeg er helt klar over hva det er som trigget det, og da er det heller ikke s lett vre saklig hele tiden.

Men om man venter for lenge kan det fort gro til gift innvendig. Det har skjedd det siste ret. Jeg har holdt p miste to vennskap som ligger dypt forankret i hjertet mitt bare fordi jeg har prvd vre "flink". Akkurat som om det aldri si hva man fler skulle vre veien til lykke. Det er det ikke. Jeg er heldigvis laget slik at om jeg fr sagt det som plager meg og fr aksept og forstelse for det, s slutter det plage meg med en gang. Man trenger ikke vre enig, men om man har forstelse er det nok.


Jeg har lrt at jeg har det bedre om jeg bare gjr det kroppen sier de viktig. Neste gang skal jeg ikke la det gro til gift, samme hvor mange som mtte mene jeg br holde det inni meg. Jeg er nemlig ikke laget for holde p hemmeligheter som ikke er hemmelig.

Rull meg hjem!

Det er ikke s lett stoppe opp nr man br stoppe. Dette er en historie om nettopp det.

Vi har vrt en uke i Torremolinos, rett utenfor Malaga p Spanias solkyst. Jeg har vrt mye sliten de siste ukene, mnedene, ja, ganske lenge n. Men jeg kan jo ikke slutte helt leve.


Det var s godt komme seg litt bort fra hverdagen. Jeg byttet min egen seng og sofa med solseng og badering. Fem dager gikk med til bare ligge p stranda som var rett over veien. Vi dro fra nrmeste flyplass til et sted rett ved Malagas flyplass. Jeg orket ikke kjase med Gardemoen og lang reisevei etter en flyreise. Kvelden fr hjemreise var jeg veldig takknemlig for det!





Den siste hele dagen vi hadde igjen av ferien bestemte vi oss for leie bil. Vi skulle til Gibraltar, det var alt vi hadde planlagt. Etter ha kjrt en time, og gjennom en bomring, kommer jeg p at jeg ikke har med passet mitt og bilturen fr seg en real nedtur. Kjrsten er skuffet og alt er min feil. Jeg gjr alt jeg kan for holde motet oppe, selv om jeg kjenner det begynner bli vanskelig. Hvis jeg gr under n, da klapper dette sammen, tenker jeg. Vi kjrer til Marbella for finne turistinformasjonen der. GPSen tar oss med inn i gamlebyen og vi stresser med finne parkering. Det er trangt, ukjent og varmt. Etter ha parkert, ftt oss mat og tuslet ned til stranda og opp igjen finner vi omsider turisinformasjonen og bestemmer oss for reise tilbake den veien vi kom. Vi drar innom et lite akvarium (den eneste tingen jeg virkelig ville f gjort i lpet av sommerferien). Stemninga er helt grei. Det nrmer seg middagstid og vi skulle nok spist, men vi velger dra til hotellet frst, vi er jo nesten der. Jeg kjenner jeg er sliten, men alle og en hver kan jo bli litt slitne av en snn tur...jeg tenker p at jeg skal bade i hotellbassenget, men det er ikke ledig parkering ved hotellet og vi bestemmer oss for lever bilen tilbake.



Det er her det virkelig gr galt. Jeg har ikke lyttet til kroppen hele dagen. Jeg har hatt s inderlig lyst til muntre opp kjrsten. Hele ferien har det vrt "kan ikke du ordne det?" og jeg fler det er p tide gi litt igjen. Jeg br stille opp, jeg ser han syns det er slitsomt n. Jeg setter meg ikke ned nr bilen skal leveres og vi venter p at papirene er i orden, selv om jeg vet at jeg sikkert burde gjre det. Jeg fler meg jo ikke s sliten, og det er bare et kvarter g hjem sier han. Det burde jo g helt fint. Men etter 20 meter kjenner jeg at dette var dumt. Jeg vet jeg har lrt at jeg skal ta det rolig og g i mitt tempo, s det ikke blir for mye for kroppen min, men hodet vurderer det til ta alt for lang tid og bestemmer seg for at vi heller skal g p. Jo fortere, jo bedre. Jeg gr kun p sinne og fortvilelse, det er tomt for alt annet.

Jeg kjenner trene begynner presse seg p. Jeg orker ikke grte n, tenker jeg, Jeg vil bare hjem!


Vi gr omveier fordi jeg er utlmodig og strener avgrde i feil retning. Det er heis ned til stranda, s vi slipper noen trapper, men de trappene som er g er alt for mange. Jeg setter solbrillene hardere p nesa, trene presser p, men det er ikke fr vi har gtt ut av heisen p hotellet at jeg slipper de fri. Jeg stuper ned p senga og grter i sikkert en tre kvarter, alt jeg klarer tenke er at det er et helvetes energisug skulle grte s mye. Det er bortkastet, men kroppen klarer ikke annet.






Den kvelden m kjrsten bre meg til og fra badet, mate meg og holde flaska mi nr jeg skal drikke. Armene og bena orker bare ikke bevege seg. Hodet mitt kjefter og sier ting som "Skjerp deg! Hvis jeg ber deg lfte opp armen s SKAL du lfte opp armen. Du bare skaper deg!". Det hjelper ikke... Jeg ser kjrstens fortvilte utrykk og han lper ut for skaffe mat. Utover natta klarer jeg stabbe meg til og fra badet alene, men alt jeg klarer tenke p n er at om dette fortsetter s blir det veldig vanskelig komme seg hjem i morgen. Flyplassen er stor og frem og tilbake til badet gr bare s vidt det er.



Morgenen kommer, jeg er ikke bedre. N startet jakten p telefonnummer til de som kan ordne med rullestol p flyplassen. Kjrsten ringer tre forskjellige Ryanair-nummer uten svar, Expedia kan ikke hjelpe og det frste nummeret vi finner til flyplassen er ikke riktig. Stress er ikke veldig hjelpsomt nr man allerede er nede for telling. Halv elleve fr vi endelig ordnet det og hjertet roer seg litt. Jeg bruker den siste tiden fr utsjekk p ligge flatt og prve slappe av, heldigvis pakket jeg kofferten nesten ferdig dagen fr. Jeg skyver kofferten med fire hjul foran meg i sneglefart bort til heisen og ned i resepsjonen. Nr vi kommer oss til flyplassen blir jeg satt p nrmeste benk, men har mest lyst til legge meg i fosterstilling p bakken. Trene lurer bak yet og jeg presser solbrillene over nesa nok en gang.

Han som henter meg kikker skeptisk p meg og ser p bena mine. "Hva i all verden skal du med rullestol" sier han i hodet mitt. Egentlig spr han om hva som feiler meg. Kjrsten tar seg av snakkinga, jeg orker ikke forklare. Jeg skriver under p et papir med de f kreftene som er igjen akkurat n og blir trillet avgrde. Han ordner innsjekk, vi har egen sikkerhetskontroll og han spr meg om jeg klarer g gjennom metalldetektoren. Jeg vil jo gjerne det, men s fort jeg har begynt g angrer jeg. Jeg sitter p huk og prver ikke velte over imens jeg venter p at rullestolen gr gjennom maskinen. Da vi kommer til gaten er det fortsatt halvannen time til flyet boarder. "Resten klarer du vel g?" sier han. Neppe, svarer vi. Han forsikrer oss om at noen kommer og henter meg og kjrer meg til flyet fr han gr fra oss. Jeg ser bort p et toalett 20 meter lenger bort og tenker at jeg aldri kommer til komme meg dit om jeg m p do fr vi er p flyet. Heldigvis har denne flyplassen veldig god rullestolservice og p veggen bortenfor fr jeg ye p en telefon med rullestolmerke p.

Jeg setter s uendelig stor pris p handikapp-toaletter og universell utforming n!


Jeg rulles ut til flyet og venter p at de andre skal komme seg p. De ber om trappeheis og jeg blir spent fast p en smal stol som vugger frem og tilbake der den ler seg opp trappene. Det fles som en evighet, det fles vondt og som et nederlag. Hadde jeg bare hatt litt mer krefter s skulle jeg heller krabbet opp trappen selv tenker jeg. Inne p flyet sttter jeg meg p setene og snegler meg frem til plassen fr jeg dumper ned og prver f kroppen til slappe av de neste fire timene. Hjemme i Norge kommer det to karer helt frem til setet jeg sitter i, de brer meg ned trappa. Jeg hper det ikke er for mange som ser det, jeg fler meg hjelpesls, men sprket er i det minste mitt eget og hodet trenger ikke bruke s mye krefter p tolke. Kjrsten fr trille meg i rullestolen vi fr utlevert. Endelig er vi fremme og mamma og pappa mter oss for kjre oss hjem...jeg kjenner det stikker i nesa og ynene nr mamma ser p meg med medflende yne.

Nr man dummer seg ut m man innimellom svelge en del kameler. Jeg fler meg mer enn mett akkurat n.

Jeg er fortsatt veldig sliten, det kommer og gr. Det er snn det blir nr hodet vil mer enn kroppen. De siste dagene har jeg brukt p sofaen eller senga. Det har vrt utrolig kjipt ikke f vre med kjrsten p stranda, men jeg prver huske at jeg har hatt fem fine dager p stranda, og kanskje det fr holde enn s lenge. Det er bare s fryktelig kjedelig ikke f gjre halvparten av de tingene man vil engang. Jeg orket spise ute etter flyreisen, jeg gikk til og med selv til og fra bilen. Og p fredag spiste vi hos bestemor og bestefar. Kjrsten er har vrt glad for at jeg gr selv, jeg har nesten allerede glemt at det skjedde. Det var heldigvis "bare" muskelkraften og den bermte prikkinga det stod p denne gangen, s det er vel egentlig bare vre takknemlig. I morgen er det halv dag p jobb, jeg gleder meg s innmari!

Jeg bare hper jeg klarer det.




03.02.2013

"You cannot control what happens to you in life,
but you can always control what you will feel and do about what happens to you."

Det er s utrolig mange flelser i sving. Jeg fler meg s ufattelig skjr. Rommet spinner, fokuset glipper, kroppen henger ikke med og jeg faller utenfor alt jeg normalt ville gjort. Jeg begynner tenke p alt som er eller har vrt galt. Jeg fler jeg ikke strekker til. Jeg fler jeg ikke klarer opprettholde det andre forventer av meg, selv om jeg vet de fleste har sluttet forvente noe som helst. Og jeg vet ikke helt hva som er verst. ikke klare n forventningene, eller at det snart ikke er flere forventninger igjen.

Jeg ver p innfinne meg med at jeg ikke kan f til alt jeg har lyst til akkurat n. En eller annen gang vil det gi seg og jeg vil fle meg normal igjen. Akkurat n gr det opp og ned som verdens kjipeste berg-og-dal-bane. For jeg er egentlig ikke jenta som grter av smtteri eller setter seg ned og vil gjemme seg vekk fra alle andre. Jeg ser medflelsen i ynene til dem rundt meg, og jeg fler meg fremmed...

Slik starter et arkivert blogginlegg fra i fjor.


Jeg fler meg litt teit, for dette skjer stadig vekk. Og jeg har ikke klart finne svar p det fr. Svarene er vel fortsatt ikke helt der, selv om jeg har ftt en CFS/ME diagnose. Jeg vet ikke hvor mange r jeg har nektet for at jeg har det. Jeg tviler p diagnosen fordi jeg har mtt s mye tvil fra det "offentlige", og n plutselig, s skal de forst meg? Jeg har lest endelsedebatter om hva som egentlig er "ekte" ME og hva som ikke er det. P mine gode dager blir jeg tvilt p, jeg ser jo s bra ut. Jeg har forholdsvis lange perioder der jeg har det fint og greit, med i overkant MYE enegi. P mine drlige dager har jeg ftt hre at jeg er alt for negativ. Jeg m jo tenke positivt, for da gr det kanskje magisk over. Det er jo aldri bra nok, enten man er blid eller lei seg. Og jeg blir provosert nr helsepersonell drar frem at det er fint jeg ikke har gitt opp, for det er jo en del som bare gjr det.... Hva fader vet disse menneskene om ha ME egentlig?? Andre folks gode dager er som mine drlige dager. Og skulle jeg hatt de drligste dagene hele tiden, da hadde jeg sikkert gittopp selv. Jeg vil faktisk g s langt som si at jeg ikke ville vrt her i dag. S ALL re til disse menneskene som str i det hele tiden, fordi de ikke har noe valg.

Alt jeg vet er at jeg har hatt det som dette i 14 r, og at alle prver de tar er alltid i orden. Jeg har lenge vrt overbevist om at jeg bare var lat og vanskelig. Selv om jeg visste at jeg ikke egentlig var det. Men det vre syk og sliten har opttatt mer enn halve livet mitt. Jeg kjenner nesten ikke til noe annet. Det var ikke s mye positivt ta tak i en stund.Det er frst de siste rene jeg fler jeg har funnet tilbake til den jeg egenlig er. Da alt som var vanskelig rundt meg forsvant kom den jenta jeg kjente igjen fra da jeg var yngre frem. Hun som hadde en milliard ider som hun stadig manifisterte, samme hvor rare de kanskje var. Jeg ordnet til trampolinesirkus, 1. mai tog (alene) og diverse danseforestillinger. Jeg var ikke redd for feile. Livet var jo en lek, var det ikke?? Alltid s voldsomt positiv!

Jeg husker heldigvis sjeldent ting som har vrt flt.Det er jo snn man overlever. P godt og vondt. For nr man skal prve forklare nok et nytt menneske om denne evigvarende historien om hva som er galt, da er det fort gjort glemme. Hvis jeg fler meg fin den dagen er det enda lettere glemme. Jeg har "lrt" meg bruddstykker av min historie ved hre historier gjenfortalt av mamma eller av andre. Ting jeg ikke husker, men som jeg vet om fordi de husker. Jeg har heldigvis skrevet ned en del. Og jeg blir like paff hver gang, snn som i dag. "Var det snn her for et r siden ogs?" Jeg jo vet svaret. Jeg bare glemmer det s fort.

Flere r har jeg tenkt at symptomene mine har kommet p grunn av drlige situasjoner som har skjedd. Etter ha lest gjennom en del personlige notater fra 2006 og frem til i dag, s ser jeg jo et tydelig mnster. Og jeg ser at de fleste av disse situasjonene skjer fordi jeg er syk, ikke at jeg blir syk fordi de skjer. En stund var jeg nesten overbevist om at jeg gjorde meg selv syk fordi jeg ikke hadde det bra. N er jeg i en situasjon der bde jobb og privatliv er meningsfullt og givende. Jeg har sttte fra sjefer, kolleger, venner, bekjente, familie og kjrsten. Allikevel skjer AKKURAT det samme med min kropp!

Jeg jobber fortsatt med prve forst at jeg ikke kan styre det. Og selv om jeg egentlig vet det, s vet jeg det egentlig ikke.


Det er p tide lre seg det en gang for alle!

Tffa!


Det innerste inne.

Nr jeg ikke er bra til den tiden legen har satt p sykemeldingen min, s fler jeg at jeg har mislykkes.

Det eneste jeg kan gjre er jobbe hardere for vise at jeg faktisk gjr ALT jeg kan. Selv om jeg sier ting som: "hva om jeg ikke er bra nok til da?" og fr hre tilbake: "jo, men da har du ftt god tid p komme deg litt!" s er det ikke fordi jeg forventer det verste. Men det fr meg til fle at jeg er hpls. Jeg sier ikke "hva hvis" fordi jeg forventer det, men fordi jeg gang p gang har blitt sltt i trynet av nettopp denne forventningen av at alt skal bli helt bra...nr det ofte ikke har blitt snn. Og blir det bra, s er det ingenting i verden som er bedre! Det er bare s vondt bli satt opp til mislykkes av de rundt meg.

Jeg har vel alltid hatt litt legeskrekk. Ikke fordi jeg er redd for spryter eller lignende, men fordi jeg aldri har flt meg sett av dem.
Det er ikke helt sant. Jeg har nemlig hatt en lege en gang som fortalte meg at: jeg ser du har det vondt, men jeg klarer ikke finne ut av hvorfor. Og de ordene, de tror jeg nesten er de fineste ordene en lege noen gang har sagt til meg.

I min jobb er det viktig se brukerne vre, barna. Jeg ville tro det var en god egenskap som lege ogs. Og det er mye mulig det finnes fantastiske leger der ute (det m det jo gjre!), men jeg har ikke mtt dem enda.Min nvrende lege vet jeg ikke helt hvor jeg vil plassere. Han forstr at jeg ikke kommer til han fordi jeg synes det er s hyggelig der... Men han forstr ikke hva jeg vil. Og jeg klarer ikke formidle det p en god mte til han heller. Jeg fler meg fort som en dum og udugelig jente som syter og klager og ikke minst grter. Jeg fler ikke jeg har noe stille opp med, og jeg fler han ikke stiller de rette sprsmlene (dette burde sikkert ogs vrt en del av legestudiet?).

Jeg forstr at han ikke kan vite hvordan jeg har det inni min kropp. Og kanskje er det snn at jeg syns at han br kunne ting han i realiteten ikke br kunne. Men nr sjefen min spr mer relevante sprsml om mitt ve og vel enn det han gjr, s fler jeg det er noe galt. Jeg har ftt det for meg at han tenker p meg som en liten mark som ikke er s viktig. Og det er jo ikke snn at det er realiteten av den grunn. Jeg er nok litt redd for prate med han. Selv om jeg har lest og funnet ut av mye selv, s er det han som har utdannelsen, det er han som kan dette.


"Men alt er jo fint p blodprvene, er det snn at jeg bare finner opp alt dette, da?" sier jeg med grtkvalt stemme. "Det er jo ikke snn at ting ikke kan vre galt selv om det ikke vises p disse prvene" svarer han og legger om til det medflende fjeset. Allikevel er det disse prvene han ser p hver gang jeg er innom. Som om det plutselig dukker opp nye ting.

Jeg vil bare bli tatt p alvor... Jeg vil bare at noen skal hjelpe meg med hjelpe meg selv...




S hva har jeg gjort?

Jeg fler meg litt motls etter ha hatt en knalldag i gr, for s ha en jvlig dag i dag. Igjen!
Men!
P disse fire-fem mnedene har jeg jo egentlig ftt gjort en del allikevel!


P hemmefronten har jeg:

  • Gravlagt min kjre lille pusegutt som dde s alt for tidlig (begynner kanskje ikke s veldig hyggelig).
  • Skaffet og oppdratt nok en "kattunge".
  • Ftt kjpt alle julegavene og pakket dem inn FR desember, selv om jeg var sengeliggende s og si hele november! (takk gud for ebay og nettbutikker<3)
  • Bakt pepperkaker med verdens beste mamma, to ganger! <3
  • Vrt med p harrytur til Sverige. (og tenkt, det var koselig selv om jeg ble sliten mot slutten!)
  • Feiret bursdag med de nydelige menneskene jeg fr kalle mine venner.
  • Sjarmert smtrollene i familien i juleselskap.
  • Sttt p skyter i ishallen (selv om det var utrolig slitsomt etterp).
  • Feiret nyttr med venner (i motsetning til forrige nyttr der planene vre mtte avlyses fordi jeg var s drlig)
  • Skvret opp med noen jeg har hatt det relativt ugreit med over en tid.
  • Oppgradert med rullgardin p soverommet og caf-gardin p kjkkenet.
  • Vrt p kino! :)
  • Ommblert hele stua, ryddet opp litt gammelt rot og hentet dr til kjkkenet (det er vel den strste jobben som er gjort).
  • Dekorert huset med diverse klistremerker fra Sstrene Grene.
  • Dratt til Aurskog for bli med i bursdag. (hadde det ikke vrt for at jeg er sta som et uvr nr jeg frst har bestemt meg, og at kjrsten var der til holde rundt meg, hadde jeg nok droppet den lange turen)
  • Skannet inn hele filmsamlingen min.
  • Blitt med mamma p plantasjen og kjpt nye blomster. (selv om jeg svimlet som et uvr)
  • Vrt p Ullevl Hageby for ta farvel med et dyrt hus jeg hilste p den dagen.
  • Kjpt blomst til mamma og "svigermor" p morsdagen.
  • Og ikke minst sett en evighet med filmer og serier p Netflix!

N har jeg jo helt sikkert ftt til mye annet ogs. Noe som er fint og noe som ikke er s fint. Men dette er noen av tingene jeg har gjort.

P jobben har jeg:

  • Avsluttet ART-gruppa.
  • Vrt med p julebordet. (det gikk ikke s greit forrige gang, da klarte jeg ikke dra)
  • Laget diverse stilige bursdagskroner.
  • Hatt mange spennende og kanskje ogs lrerike samlinger.
  • Ftt orden p bursdagskalenderen p pauserommet. (nesten iallefall)
  • Hatt mange gode stunder med barna.
  • Diktet opp eventyr om to pirater, KapteinKnivskjegg og piratjenta Piratulus.
  • Tegnet piratene, en pirat-pus og my little pony til kopiering s ungene fr fargelegge.
  • Begynt p bildesider til barnas permer.
  • Prvd lre ungene at det er gy og viktig vaske henda. (Vask de henda! Vask, vask de henda!)
  • Funnet p diverse pleggsanger.
  • Strket rygger og kinn og gitt klemmer og fang til barna.
  • Gitt omsorg, tryggehet og skiftet p barn som har hatt uhell.
  • Brstet vekk sn fra kalde kinn, nakker og stvler.
  • Byttet avdeling og ftt god kontakt med de "nye" barna.
  • Malt p snen med barna.
  • og mye mer....

S p tross mange hindringer og mye vondter, verker, svimmelhet, kvalme og annen faenskap, s har jeg jo ftt gjort noen bra ting! :)

Flinka :)




Stikkord:

Fr det smeller...

Rett fr det er tomt, gr all energien i hygir.
Det er som kjre p for hyt turtall hele tiden, det er ikke bra.

Det er lenge siden jeg har hatt det p akkurat den mten. Men det er vel snn at alt gr i sirkler. Forrige uke var litt haltende med rare kroppstemperaturer og litt smverk, men jeg fortsatte og fortsatte. Sndag stresset jeg som en gal for dra p kino som jeg hadde ftt for meg at jeg skulle p. Med knapp tid, lite mat i magen og ei venninne som skulle plukkes opp gikk det litt fort i svingene. Dra p bilen nektet deretter lukke seg da vi stod p parkeringen med fem minutter til klokka var syv og filmen begynte. Jeg var ikke s rolig den kvelden.

Mandags kveld 22.30 bestemte jeg meg for ommblere stuene etter at pappa hadde hjulpet meg med bildra. Man skulle tro det var litt sent begynne p snne ting, men ikke nr man kjrer p. Dagen etter vknet jeg fr klokka fordi jeg ikke klarte slappe av i kroppen. P jobb spant jeg rundt som ingeting, selv om jeg dagen fr hadde to episoder der jeg ikke klarte prossesere det som var rundt meg og ble helt ute av meg. Alene med tretten barn i bare et kvarter var nok til f meg til nesten hylgrine rett p avdelingen.

Jeg vet jo at det er snn rett fr det smeller. Alt gr i en voldsom fart og alt er s greit, "det er ikke s farlig, jeg klarer det ogs!". Men s gjr jeg jo ikke det. S fyker all lufta ut av meg og jeg er for sliten til alt. Jeg orker ikke lese bok n, jeg orker ikke at dere brker, jeg orker ikke vre mamma n, jeg orker ikke at dere tuller ved bordet, jeg orker ikke at dere skal krangle, jeg orker ikke at du sitter p fanget. Og hvis jeg ikke orker noe av det, hva er det da igjen av jobben min? Det m isfall vre tilstedevrelsen. Og joda, jeg orker jo litt. Faktisk orker jeg MASSE! For i november orket jeg jo ikke g ut av senga. Og n, n orker jeg mye. Hadde bare hodet vrt med meg, hadde bare kroppen gitt faen i tulle snn med meg, da hadde det ikke vrt noe problem.

N har jeg ftt ei liste med en drss av piller og drper jeg skal tasom denne dama mener skal hjelpe meg. Men jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg er litt skeptisk, det er bare s ekstremt mye som skal tas. Og mulig hun har hjulpet andre fr, men det virker bare veldig overveldende og intrikat akkurat n. ynene gr i kryss samme hva jeg ser p nr det er litt som skjer rundt meg. Jeg er litt drlig hele tida, men ikke superdrlig, da blir jeg bare frustret. Men jeg fortsetter, det er jo bare fire dager igjen, tre dager igjen, to dager igjen, en dag....

....s mtte jeg bare gi meg.

Jeg grt og grt. Jeg hadde ingen flere mter takle det p. Det ble for mye. Trene trillet uten noen flelser bak, som en siste utvei for f utlp for at kroppen faktisk er sliten og det er p tide roe det litt ned. Jeg tror jeg er superjente, men det er mte p hva man takle nr man er snn som dette. Jeg er fortsatt for oppegende til ikke vre p jobb syns jeg, men jeg har ftt beskjed om at det kanskje er bedre jobbe redusert.... Det er slitsomt nok jobbe med barn nr man er i form, og nr jeg er som dette er det p nippet til vippe over p uutholdelig. Men det har vrt s mye verre fr, s hva gjr vel det om alt snurrer og konsentrasjonen forsvinner. Hva s om man ikke sover srlig eller ikke klarer slappe av selv om man prver? Trenger man egentlig slappe av?

For sitere legen: Det er bare lre seg leve med det.


Stikkord:

Blastocystis hominis.

Jeg var lettet da jeg fikk hre at det var en parasitt jeg hadde.

Selv om den ikke er s lett bli kvitt.
Tenk at en snn beskjed kan gjre deg glad!

Blastocystis hominis. Jeg har visst "moderate" mengder av den. Men det vil ikke si at de er f, sa hun til meg. Det at jeg har vrt s oppegende som jeg har vrt kan kanskje vre en mte si at jeg faktisk ikke har et immunforsvar laget av stv. At alt dette som jeg har vrt igjennom til n har vrt et bevis p min styrke. En styrke jeg ikke trodde jeg hadde.

Legene mener dette ikke er noe bry seg om. Testene viser nemlig at man kan ha parasitten uten symptomer. Andre tester viser at det er forskjellige versjoner, og derfor blir noen syke og andre ikke. Det er uansett ikke noe hente i tradisjonell skolemedisin for meg, med mindre jeg brekker noe eller de finner noe annet som kan lappes. Det er trist. Det gjr meg sint og lei. Hver gang jeg har vrt hos en lege har jeg mtte kjempe og sloss bare for f et "ikke gi opp, da!".

Men jeg har hatt lyst til gi opp. S alt for mange ganger. Jeg har vrt syk av og p i 13 r...det er mer enn halve livet mitt. Det er det jeg kjenner best til. Svimmelhet, kvalme, vondt i magen, magetrbbel, svnlse perioder(heldigvis bare i perioder men gjerne voldsomt i noen uker/mneder og mer moderat etterhvert) en utmattelse jeg aldri har flt i andre sammenhenger, verking og sittring i kroppen, selvmordstanker (for hvis du er syk mesteparten av livet og ikke en gang orker gjre ting som er hyggelig, da fler du ikke at det er s mye leve for) og en flelse av mindreverd og udugelighet.

Morgenkvalme har jeg ftt prve meg p mange ganger, men jeg er ikke gravid av den grunn. Svimmelhet som kommer og gr er helt normalt og ikke noe jeg reagerer p med mindre det begynner komme i veien for de dagligdagse tingene og det holder p i flere uker. Vondt i magen har jeg hatt p s mange forskjellige mter at med mindre jeg ikke klarer st oppreist s er det ikke s farlig lenger(og forsvidt ikke da heller, det er bare sette seg ned og prve finne det som funker der og da).

Verk og sittringer i kroppen sammen med utmattelsen er det som tar hardest p. Litt er helt greit, men s voldsomt som det er i perioder gjr at jeg faller utenfor bde med jobb og venner. Jeg orker s og si ingenting. En tur fra legekontoret (i nabobygningen) og til sykehusapoteket og hjem fles som en polekspidisjon! Jeg kan sove i evigheter, eller ikke noe i det heletatt. Gjerne om hverandre.Nr det setter i gang holder det gjerne p en stund. I verstefall flere mneder(snn som n). Psyken kommer etter med en enorm likegyldighet og tafatthet som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Til slutt fr jeg lyst til gjre slutt p alt sammen.

Nesten alle forkjlelser fles ut som en influensa, og jeg har hatt dem hyggip samme hvilken rstid. Magen veksler mellom det ene og det andre, og maten pvirker, men tydeligvis ikke hver gang. Muskelsvinn, bein og armer som sovner ut av det bl. Ryggproblemer som kommer nr jeg er tom for energi, selv om jeg tror jeg ikke er det, og forsvinner like herlig nr jeg fr kreftene tilbake.

Det er snodig at jeg kan kjenne det s tydelig p kroppen og f beksjed om at det bare er i hodet mitt. Det er klart man tror det til slutt. Det er ikke normalt ha det snn. Det har jeg iallefall hrt andre si. Men hva vet jeg? Det er snn jeg har hatt det hele ungdomstiden min. Alt jeg kan huske tydelig fra. Hadde ikke alle andre det snn? Har ikke alle det snn?

Jeg har s uendelig mange tanker i hodet n. S utrolig mange utdrag fra 13 r. Situasjoner der de som brude vrt der for meg snudde ryggen til. Leger som har gjort mye mer vondt enn godt. Kommentarer fra mennesker som ikke har visst bedre. Utrolige lrere som har hjulpet meg gjennom de siste skolerene (selv om jeg mtte gi tapt de siste to p vgs). En psykolog p BUPA og hans ord som har betydd utrolig mye for meg og min eksistens. Min morfar som var en av de f som stttet meg nr andre lot vre. En mor (og far) som tross s mange tilbakeslag og vaskelige dager, uker, mneder og r har gjort alt i sin makt for hjelpe meg.

Og kroppen min, som jeg har hatet i s lang tid...




Stikkord:

Mensen og forkjlelse, det ER en sammenheng...

Jeg klarer bare ikke helt finne ut hva grunnen er.

Noen mener det er immunforsvaret som er lavt rett fr mensen. Det er mange hormoner som er i sving og gr man p p-preparater er det ogs tilfrte hormoner. Alle har det forskjellig rundt denne tida. Noen er s heldige at de nesten ikke merker det. Andre, som meg, blir helt sltt ut.

Jeg har alltid visst jeg ikke er alene med slite med dette, men etter et sk eller to p nettet har jeg kommet over flere som har det akkurat som meg. Jeg blir rett og slett syk. Og dette gr hardt utover jobben. Jeg har nok ikke sett det helt i sammenheng fr n, siden jeg ikke har jobbet 100% fr. Men n er det ganske klart.

Det er ingen andre jeg kjenner som er forkjlet, ofte med influensasymptomer, tolv ganger i ret! JEG er det. Og det begynner alltid rett fr mensen. Dette ret begynte jeg p p-piller igjen etter kanskje et r, halvannet uten. Jeg har vel gtt p dette siden jeg fylte seksten. Loette, Trionetta, Yasminelle, Synfase, Evra Plaster, Qlaira, Yasmin og n p NuvaRing. De siste fire har jeg prvd bare det siste ret, noe som sier en del.

Jeg er desperat. Jeg har forelpig ikke funnet noe som kan hjelpe. Alle svar fra helsepersonell er stort sett de samme, du m bare leve med det. Det er ekstrem PMS og ingen vet noe mer om det. P-preparater er det eneste som kankje kan hjelpe.Det er et ganske nedslende svar. Man prver f hjelp og blir avsett som gal, innbilsk og svak.

Jeg er ikke meg selv de dagene. Jeg orker ingenting av de tingene jeg pleier orke. Jeg mister gnisten og i det siste har jeg hatt ekstremt mye sinne. Men det at jeg blir sint er p-ringen sin skyld. Nr jeg har vrt bort fra jobb nesten en uke, s fler jeg meg som verdens mest udugelige menneske. Og dette skjer hver mned. Noe som fr meg til fle meg enda mer udugelig.

Hvis det gr s greit for alle andre, hvorfor klarer ikke jeg g p jobb da? Er det jeg som blir s drlig, eller tler jeg bare mindre? Det er vanskelig si. Men jeg blir sint og provosert nr damer som aldri har slitt en dag i sitt liv med dette skal begynne fortelle meg at de har veldig hy smerteterskel og jeg sikkert bare har mye lavere enn dem. Det fr meg ikke til f lyst til gjre slutt p all den jvla elendigheten i det heletatt.

Jeg syns det er vanskelig holde motivasjonen oppe. Det har det alltid vrt. Jeg har alltid vrt mye syk, og n har jeg endelig sett sammenhengen...bare for finne ut at ingen annerkjenner problemet, og det mest sannsynlig ikke er noe jeg kan gjre som fr det til forsvinne med det frste.

Takk og lov for selektiv hukommelse. Uten det hadde jeg nok gravd min egen grav med dette.






Bounce.

Calvin Harris ? Bounce - Feat. Kelis (Radio Edit)

Hvordan kan et menneske variere s mye i flelser p s kort tid?



Jegklarer ikke forst det. Hvordan kan jeg det ene minuttet ha det relativt greit, s i neste minutt grte for ALT som er galt. Og er det virkelig s galt? Eller blir det forsterket av alt dette. Hvordan kan ALL energi jeg hadde for bare en uke siden vre borte? Hvordan kan man bare miste livslysten p den mten? Hva fr et menneske til bli s redd for g utenfor sin egen leilighet? Se andre mennesker? Hva er det som er s fryktelig galt?

Den siste uken har jeg isolert meg. Jeg kjenner kvalmen stige i meg hver gang jeg tenker p se andre mennesker. G ut av huset. Trekke frisk luft. G p butikken. Gardiner og persienner stenger verden ute. Jeg aner ikke om det er fint vr, bare snn passe eller regn. Jeg kjenner bare temperaturen her inne. Jeg lukker dren s fort noen skal ut av leiligheten og lser fort. Jeg graver meg ned i tingene mine. Jeg prver ikke tenke. Men s tenker jeg allikevel. Jeg stenger dem ute, alle sammen. Alle som bryr seg og alle de som bare finnes. Jeg ser meg selv i speilet og skvetter av mitt eget speilbilde.

Jeg vet ikke hva som skjer. Men jeg vet jeg har hatt det snn fr. Den plutselige angsten. Den trenger gjennom marg og ben. Jeg fryser, grter og har lyst til kaste opp. Jeg vil bare vre alene. Hva fr et menneske til plustelig oppfre seg snn? Hva fr et menneske til se en elv om tenke at der hadde det vrt deilig ligge n. Gjerne med hull i hodet og nummen kropp, for s forsvinne fra alt dette sakte men sikkert. Uten at noen skal komme og forstyrre. Uten at noen skal se det. Uten mtte tenke p en annen sjel.

S kan vi komme med teoriene. Om den ene diagnosen etter den andre. Jeg har gtt jevnlig p BUPA fra jeg var seksten til kanskje nitten. Uten en diagnose. Uten piller. Uten noen ting. Og jeg er her i dag - som et annet menneske, allikevel litt lik. Alle de kveldene alene da jeg var helt sikker p at skulle vre min siste. Alle de gangene noe inni meg sa; Nei, hold ut! Alle de gangene noe har vrt galt og jeg ikke har forsttt hva. Alle de menneskene jeg har stengt ute s mange ganger fr. Alle de gangene jeg har rmt. Alle de gangene jeg har forsvunnet. Alle de gangene jeg har dratt ut alene en sen kveld. Alle de gangene jeg har skt trst. Alle de gangene jeg har gitt opp meg selv. Alle de gangene jeg skulle nske ingenting fantes. Og for hva? Hvorfor? Hva styrer det? Og hvorfor kommer det tilbake? Nr blir man ferdig?

Jeg har fort for tenke at det bare er en utvei. Selv om min logiske hjerne forstr at det er tull. Plutselig str jeg der med skylapper. Og det er bare en vei se. Det hjelper ikke at jeg stenger meg inne. Det forsterker skylappene. Men jeg faller sammen s fort jeg gr ut. Som om jeg ikke lenger er menneske, bare en skrpelig kropp. Som om det ikke er kjtt og blod, bare hud og luft. Ikke en gang det. Bare en hvisking. En svak hvisking. Som ikke sier noe, men bare er et lavt sukk. Et sukk som skremmes av andre. Som skremmes av de som er kjtt og blod, for at de skal sette ynene i sukket s det forsvinner under presset. Et sukk som ikke klarer vre menneske.

Iallefall ikke n...








BrainTwister

Elsker hvordan hormoner og lite energi blandet med en skvett fullmne kan f alt til virke s utrolig hplst.

Jeg vet ikke om det er best bare gi opp kerginga eller om jeg skal se det ann noen dager til. Jeg har plutselig ingen energi, ingen tro p noen ting. Ingen motivasjon. Jeg blir redd, jeg blir lei meg og jeg stenger meg inne.

Jeg grter, jeg tenker. Tenker tanker om dumme ting. Som helt sikkert ikke er s ille bare jeg kommer over denne kneika. Kanskje er det best bare f en slutt p det som plager meg n. Men jeg vil ikke ta det valget fr jeg har pratet med noen om det. Og akkurat n er det bare meg.

Det som er mest skummelt er hvordan man alltid sker etter det som var trygt fr. Alt det som ikke er lenger. Det er nemlig ingen steder, og kommer ikke tilbake. Det er borte for alltid. Og det gjr meg mer trist. Iallefall akkurat i n.





The future is scary. But you can't just run back to the past because it's familiar. Yes, it's tempting...
But it's a mistake.

If I told you a secret...

Det er mange hemmeligheter der ute.

Noen er store, noen er sm. Jeg tenker at jeg er en av de som ikke har hemmeligheter. Men der tar jeg alts feil. Og det er p tide innse det. Det er p tide forsone seg med det. Og det er faktisk helt greit. Jeg er jo bare et menneske.

Her er et knippe av mine favoritthemmeligheter fra Norske Hemmeligheter.











































Tre sm ord.

Det er ikke s mye som skal til.




Bare tre sm ord.

Glad i deg.

When the big world falls apart...

Det er visse ting man ikke prater like hyt om.

Blandt annet er det nesten ingen p tv som gr p do. Det er ikke snn at de viser hva som virkelig skjer under en fdsel. Folk prater ikke om alt det praktiske som m gjres nr noen dr. Og det er ikke s mange som prater om hvor mye det faktisk tar p ske jobber. Eller finne bolig for den saks skyld.





Da det det ble slutt med samboeren for noen mneder siden var det noen som sa til meg at det er tre store ting i livet man helst ikke br skifte samtidig. Jobb, bolig og kjrste. Jeg fler jeg str litt i alle om dagen. Og det er slitsomt. Man burde virkelig ikke gjre mer enn en av de tingene av gangen. Men s er det ikke snn at man velger det helt selv heller.

Jeg sker jobber. Jeg kommer p intervju. Jeg fr ikke jobben. Ingen jobb, ingen bolig.


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg nesten har begynt grte av situasjonen. Noen ganger gjr jeg det, andre ganger prver jeg bare gjemme det s langt bak i hodet jeg fr til. Hver dag tenker jeg p det. Og hver dag tynger det meg. Det er vondt og vanskelig og slitsomt. Og jeg kjenner at jeg ikke allitd er det beste jeg kan vre p grunn av det.

Alt jeg vil er jo klare meg selv.





Turn up the love.

Man vet ikke alltid hva man leter etter fr man plutselig finner det.

Noen ganger dumper det ting ned i fanget p en som man udres over. Ofte er det bra. Det er nesten det som er det mest skremmende. For min del skjer det i tide og utide. Og noen ganger er det vanskelig ta det imot. Men skal man holde noe p avstand bare fordi det ikke var i planen?

En god journalist vet at han alltid br g ut av "manus" og flge opp med sprsml til nye og intressante vendiger som mtte skje under et intervju. Ikke vre bastant p sprsmlene som man har tenkt nye ut p forhnd. Og snn er det nok ogs i livet. Du vil kanskje f et helt ok intervju om du holder deg til lista, men du vil f et knallgodt intervju om du flger med og lar sprsmlene komme som en naturlig del av det som blir pratet om. Det er nemlig ikke snn at de vi prater med ndvendigvis vektlegger det samme som oss i en sak.

S n som temaet plutselig har endret seg. S skal jeg vel bare flge opp med nye sprsml og hpe p at det leder meg til noe fantastisk.





...da vil jeg ikke bade.

Nr skal man la ting ligge, og nr skal man fortsette pushe p?

Det er en situasjon jeg ikke er helt fornyd med. Hadde det vrt annerledes, hadde det bare begrenset seg til innimellom, s hadde jeg kanskje ikke tenkt noe p det. Men jeg fler jeg stadig har det i hverdagen og jeg er ikke intressert. Jeg har sagt i fra. Selvflgelig har jeg det.





Jeg er ikke sikker p hva jeg vil lenger. Jeg er ikke sikker p om jeg vil hoppe ut i et vann det allerede er noen som bader i. Som skal sprute vann i tide og utide. Og som for min del ikke er noe jeg nsker ha s nre. S hva gjr man, da? Venter man p at denne personen er ferdig med bade? Gr man til en annen strand? Eller kan det vre plass til begge? Jeg vet rett og slett ikke. Og ikke blir jeg noe klokere av dette heller.

S hva gjr man? Sier man i fra nok en gang? Hvordan fr man fram at man rett og slett mister interessen. At hodet allerede omstiller seg p heller vre alene? Finne en annen strand. Kanskje ikke bade i det heletatt. Og skal noe s lite, bli s stort at det kan oppta en hel badestrand alene?





Det eneste jeg vet er at om det skal holde p srlig mye lenger...da vil jeg ikke bade.



I don't need you to save me...

Hvordan kan alt vre s vanskelig, og allikevel s lett?

Jeg klarer ikke helt vri hodet mitt rundt det. Og ikke trenger jeg det heller. Alle vonde flelser ligger og vaker p overflaten, men ingenting fr feste seg ordentlig. Snn var det ikke fr. Jeg vet ikke hva som er best, at det er litt fjernt eller at det klamrer seg fast i kroppen.

Krangling med eks-samboer, konomi, jobbsking og andre tanker som svirrer og svirrer og svirrer. Legg til en masete pusekatt, s har du en veldig sinna jente som bare vil sove. Jeg fr lyst til rope og skrike til noen. Samtidig vil jeg bare glemme alt og ha det gy. Som regel hjelper det sove, men i dag vet jeg ikke helt.

Ogs er det denne andre situasjonen, da. Der alt er litt skummelt. Allikevel ikke. Og hva vil man? Hva syns man? Og er det rett og slett litt tidlig?





Somebunny loves you...





Jeg er heldig.


Det f hre ting som;
Jeg har alltid sett opp til deg fordi du er ei veldig tff og sterk jente. Det er ikke noe jeg tar lett p. Det er snt som gr rett inn i hjerterota og fester seg. Jeg prver ikke la meg styre for mye av menneskene rundt meg nr det gjelder eget selvbilde, men jeg ville lyet om jeg sa jeg ikke ble det. P godt og vondt.






Noen dager er jeg verdens beste. Andre dager er det g ut av dra det skumleste og fleste som kan skje. Og mye av det avhenger av hvordan enkeltpersoner ser p meg. Klart jeg ikke er alene om ha det snn...






S er det litt godt, da. ha gode venner som kommer med nydelige kommentarer. Som varmer hjertet og som tenker p deg. Og selv om dagene i det siste har vrt svrt gode og jeg kanskje ikke har trengt s mye oppmuntring skader det aldri f gode ord.






S takk til alle (og spesielt deg) som fr meg til fle meg bra p dager jeg har det drlig og p dager jeg smiler. Takk for at dere finnes og takk for alt vi deler. For gode venner er snne man ikke m prate med hver dag, men nr man frst prater, da er det som om det aldri har vrt en eneste pause. Og det er det som teller.





Somebunny cares <3

My feelings for you have always been real.

Musikk er noe man fler, ikke bare hrer.

I min krets er musikk et sentralt tema. Det er mange av oss som er opptatt av musikk. Og selv om vi kan vre enige i at musikk er essensielt for oss, s er vi ikke enige om hva som er god musikk. Vi har hatt endelse diskusjoner som handler om respekt og toleranse. Vi har trkket hverandre p trne og unnskyldt oss ved en senere annledning. Vi har danset, headbanget og hylt ut sangtekster i natten. Vi har brutt ut i allsang og vi har pratet mens vi ikke en gang enset musikken i bakgrunnen.





Vi legger nok alle vekt p forskjellige ting nr vi hrer musikk. Noen er opptatt av rytme og bass, noen er opptatt av melodi. Noen er opptatt av tekst og noen er mest opptatt av helheten. Noen liker repetetiv musikk, andre liker det vilt og uhemmet. Noen liker rolig og avslappende, lett musikk i mens andre vil at du skal fle musikken rske deg i hret og slenge deg i bakken. For noen er det viktig at musikken er teknisk, mens andre nyer seg med et fengende refreng som det er lett henge med p.

Det er klart vi ikke skal vre enige i hva god musikk er. For god musikk er den musikken du kjenner i hele kroppen, dypt inn i sjela. Iallefall for noen av oss.

Jeg spurte en fyr jeg kjente hvor han flte musikken han elsket. Han mtte tenke seg litt om og svarte meg at det var et veldig godt sprsml. For alle fler det nok forskjellig. Noen fler kanskje ingenting mens for andre er det en kjrlighet og glede som strmmer i oss nr vi hrer musikk vi virkelig liker. Etter ha tenkt seg om svarte han at det var som om musikken skyllet over ham og svpte kroppen. For meg er det en enorm ro, spenning, kjrlighet og varme som sitter midt i brystet og som fr kroppen min til bli euforisk. Det er en av de beste flelsene i hele verden.


Samme hvordan det fles i kroppen nr du hrer yndlingslta di og samme hva du mtte tenke om andres musikk, s kan vi iallefall vre enige om n ting. Og det er at de flelsene vi har for musikk er ekte og evigvarende.

I LOVE MUSIC <3


Stikkord:

Det udefinerbare!





Noen ganger er det deilig bare leve.

Slippe tenke p hvordan man skal definere en ting. La alt flyte. Leve i nuet og bare vre lykkelig. Det er s rart at det kan vre s enkelt nr det som regel er mye mer komplisert. Men hvem er det egentlig som gjr det komplisert? Jo, det er oss selv. Hvorfor skal man st i veien for sin egen lykke? Hvorfor skal ting defineres og kategoriseres til en hver tid? Nr det er s herlig bare la ting g som de gr.





This is like a flashback, this is like a dream...

Calvin Harris ? Flashback

Du er bare et menneske.

Du er bare en kropp. Uten flelser er alle bare kropper. De gir meg ingen ting. Nrhet er surrealistisk og fravrende. De jeg hadde som pusterom i hverdagen kan ikke lenger hjelpe meg. Det var snn fr ogs. Da jeg flyttet til Oslo. Mennesker var det nok av, nrhet ogs. Men et fristed kom ikke fr jeg mtte han. Og n hjelper det ikke lenger at han holder rundt meg. Ikke som det en gang gjorde. Det er vondt innse. Det er alltid vondt innse.

Jeg er bare en kropp. Og siden jeg ikke passer godt p den vil den av og til f vondt. Av og til vil den lide for mitt fravr. Uten flelser er jeg bare en kropp.







Hokus og pokus.

Hei filiokus.
Trollet i esken, sover du?
N skal vi trolle kaffe og bolle.
Hei filiokus, kom frem!
Tjohei!

Noen valg tar vi fordi de er de eneste riktige. Andre tar vi for sre. S er det de vi tror er riktige, men som allikevel srer mest. Og kanskje var det meningen. Kanskje var det ment for sre, snn at du skal vre sikker p at jeg har det vondt som deg. Kanskje har du god grunn. Kanskje gjr du noe dumt.

Trollet i esken mtte jo bare komme frem. Men om det fortsetter trolle vil jeg ikke ha det i livet mitt. Og det gjr meg trist. Er det krig du vil ha, er det krig du vil f. Men jeg henter ikke frem vpnene fr du truer meg med kniven mot strupen. Jeg orker ikke dramaet. Jeg orker ikke vre med p delegge det lille vi har igjen.

It's my party, and I'll cry if I want to.

Jeg trenger venner som liker vre med ut p byen. Om s bare p en fredag fordi det er sosialt og hyggelig. Jeg var ute i ca en time. Det er s nedtur bare dra hjem. Jeg kunne selvflgelig ha sittet der alene, men jeg er ikke helt der. Det er bare s slitsomt. Jeg er sliten, men ogs underernrt p sosial kontakt. Og denne gangen har jeg ingen lpe til. Det er ingen som er med p mine noter og det m forandres p.

Da jeg var yngre og i et av-og-p forhold hadde jeg alltids noen jeg kunne ringe. Og det har jeg ikke lenger. Alle er eldre og ikke s intressert i dra ut. Jeg har vrt ei forholdsjente i evigheter og vennekretsen min er heller snever nettopp p grunn av det. Ikke har jeg aktivt gtt ut for finne nye bekjentskaper heller. Jeg har ikke hatt noe voldsomt behov for andre mennesker. Jeg hadde stort sett det jeg trengte. S ga jeg det vekk.

S mye hadde jeg
S mye ga jeg bort
S mye fikk jeg igjen

Det er typisk meg. Og jeg angrer ikke. Men jeg er utlmodig. Hvor er de menneskene som vil vre med meg og ha det gy? Hvor finner jeg dem? Kanskje er jeg bare p feil sted, feil by. Feil liv?

Serist, jeg vil bare ha det gy med noen.





Dramadama...

Er s innmari lei drama n.

Jeg har allerede hatt et forhold som var som en jvla speopera. Jeg er bare lei. Skikkelig lei. Jeg er lei av leke leker og spille spill. Hvis jeg sier nei er det ikke for vre kostbar, det er fordi jeg ikke vil der og da. Selvflgelig gr det an skifte mening. Men i motsetning til andre gjr jeg ikke slike ting for f noe annet.

Just be.

Har ftt hre at folk blir bekymret for meg nr de leser bloggen. For oppklare det hele, jeg har det egentlig ganske fint. Men de gangen det ikke er s greit s blir det litt lettere nr man fr delt det. Og nr man sitter alene er dette en mte gjre det p.

Det gr mye opp og ned, ja. Men i det store og det hele klarer jeg meg fint. Jeg har ingen problemer med fungere normalt. Og jeg har vrt i verre situasjoner enn denne. Med mer drama og styr. Klart jeg er litt selvmotsigende til tider. Det er vi alle. Men i det store og hele er jeg som person ganske glad. Med mindre kroppen streiker, da m jeg inrmme at jeg kan vre ganske fl, men hvem kan vel ikke det?

Jeg bare eksisterer om dagen. Ikke mer, ikke mindre. Jeg flyter med det som kommer min vei og jeg koser meg. :)

Selv om jeg blir litt utlmodig innimellom...





Stikkord:

The truth is...

Det er utrolig kort vei fra vre veldig glad til bli veldig nedfor.

Iallefall nr man er i en kjedelig situasjon som denne. Jeg vet at alle trenger komme seg videre. Men det er visse ting som aldri er kult. Jeg aksepterer at det m skje og at det er riktig...men det er ikke lreit. Og jeg kjenner at det gr inn p meg.





Off with your head!

Yeah Yeah Yeahs ? Heads Will Roll

The men cried out the girls cried out
The mencriedout the girlscriedout
The mencriedout, oh no

Hodet mitt kan du fr akkurat n. Jeg sitter egentlig bare og venter p hvor lenge jeg klarer holde flyten i detta fr det gr galt. Det er nok ikke s vanskelig, det er bare annerledes. Annerledes er ofte skummelt. Men det kan ogs vre bra.

Off with your head
Dance ?til you?re dead
Heads will roll
Heads will roll
Heads will roll
On the floor







Stikkord:

Did you hear that?

It's the sound of my heart breaking...



Man fr det man ber om. Neste gang skal jeg be om noe ukomplisert og lett. :)

Stikkord:

Hvordan fles det vre levende?

Jo takk du, s lenge jeg flyter.


Det er mye som ikke er som de en gang var. Jeg merker godt at det livet jeg lever n egentlig er designet rundt det vre to mennekser. Ikke bare ett. Og det er vanskelig. Jeg vet ikke hvem jeg skal snu meg mot. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. Jeg forstr ikke hva som er riktig gjre. Og det jeg helst vil, det fr jeg ikke lov til.





"Du m finne ut av hvem du er alene"

Men s er det ikke s enkelt. Vil det da si at jeg m vre helt alene? For det har jeg vrt mer enn nok i dette livet. Jeg orker ikke tanken p sitte alene mer n. Det er ogs en av grunnene til at jeg er i den situasjonen jeg er i i dag. Og jeg blir utlmodig av det. Akkurat n er jeg s utlmodig p alt. Samtidig som jeg er helt utslitt. Jeg fr angst av alle tingene jeg er alene om, og jeg fler noen har dratt gulvet vekk fra fttene mine.

Og mye skjer mellom fire vegger.

Hvorfor skal jeg mtte gjre dette alene? Hvordan skal man finne seg selv om man ikke har andre som kan speile seg? Og hvorfor str jeg plutselig alene? Jeg som alltid hadde noen der...s har jeg gitt det fra meg frivillig. Og jeg str for det. Men det vil ikke si at alle m holde seg unna.

Jo takk du, s lenge jeg holder...

Det er hardt at hele livet ditt plutselig tar en annen vei. Et liv jeg s langt fram i tid, kanskje alltid, som plutselig forsvant i en endels tke. Som faktisk forlot meg, ikke omvendt. Selv om jeg gikk, s gikk jeg ikke fra noe som ikke allerede hadde forsvunnet fra meg. Og ja, klart alle opplever slike ting, man kan bagatelisere det hele. Men det er en ting som aldri kommer til vre mer. Det er ddt, det kommer ikke tilbake.

...Hodet over vannet

Nede p bunnen i det mrke hav
Sitter en liten djevel og grter
Og vi synes alle synd p han
Til han begynner le
Da frst ser vi alvoret i det
Er det mrke skyer p himmelen
Som kommer seilende p vinden

Og solen skulle sttt opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gtt ned
Gtt ned i havet et sted

Hvordan fles det vre levende
Jo takk du, s lenge jeg flyter
Hvordan fles det bare sveve med
Jo takk du, s lenge jeg flyr
Hvordan fles det vre levende
Jo takk du, s lenge jeg holder...
Hodet over vannet

Vi hrer det blafrer i flaggermusvinger
De er lette fange, men vi kan ikke sitte stille lenger
Det er til mnen vi m forholde oss
Den er som sne, nr den glitrer i vannet
Og mye skjer mellom fire vegger
Vi tenker, det er visst derfor vi er

Og solen skulle sttt opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gtt ned
Gtt ned i havet et sted

Hvordan fles det vre levende
Jo takk du, s lenge jeg flyter
Hvordan fles det bare sveve med
Jo takk du, s lenge jeg flyr
Hvordan fles det vre levende
Jo takk du, s lenge jeg holder...
Hodet over vannet





Ta meg med?

Noen ganger venter man bare p at noen skal komme p en stolt ganger og hente deg vekk fra alt.


Til et sted der ting er lettere. Til et sted der du ikke lenger trenger tenke noe annet enn glade, lette tanker med mindre du vil noe annet. Til den siden av enga der solen skinner. Et sted det er fred, harmoni og glede. Og armer som holder rundt deg og som lover alltid passe p s du har kjrlighet. Det er ingen karv, det er ingen forventninger.

S str man der, alene og venter i regnet. Det kommer ingen prins p hest. Det er bare deg.

Kanskje er det bare i eventyr man blir reddet. Kanskje er det for mange flelser, for mye realitet. For mange minner til at noen prins skal kunne redde deg. Det er sette seg selv p spill skulle lpe etter noen som ikke klarer tenke klart. Noen som er i en fase av livet der alt er kaos. Et sted der man er ndt til finne seg selv. Og kanskje vet slike prinser at det er noe sm prinsesser m gjre alene. Uten hjelp. Kanskje er det riktig at man skal fle seg forlatt. For det er da man setter seg ned og m reflektere.

Men sm prinsesser liker ikke vre alene med mindre de velger det helt selv.


Liten jente, store krefter.

Jeg har alltid hatt noen rundt meg til hjelpe meg.

"Skal jeg kanskje bare ta den for deg?"


Det er jo i og for seg fint og flott. Allikevel har jeg mye gi andre ogs. Noen ganger mer enn de kanskje har gi meg. Og det finne en balansegang i det hele kan vre en utfordring. En utfordring jeg aldri har ofret s mange tanker til.

I dag pakket jeg ned en del av tingene til min tidligere kjrste og samboer alene. Det ble slutt for tre dager siden, vi var sammen i nesten tre og et halvt r. Og i dette forholdet ble jeg til ei lita jente som ikke hadde s mye styrke, men desto mer visdom. Det er frst n jeg ser at det ble snn. Og det stemmer ikke. Jeg er veldig selvstendig. Jeg er flink til ta vare p andre og er til og med ganske handy av meg. Og selv om det er visse ting jeg helst ikke har lyst til gjre, s vil det ikke si at jeg ikke kan.

"Hvor det er vilje, er det en vei."

Jeg er klar for klare meg selv. Ikke belage meg p andre rundt meg. Det er ikke noe stort problem. Jeg vet jeg kan. Og n som jeg er bestemt s kommer jeg nok til slutte rope p hjelp med det frste. Det er p tide med selvpleie ved jobbe hardt for det man vil. Det er deilig ha et ml.

Denne gangen er det meg mot rkkla, og rkkla kommer til tape!




Stikkord:

...



Les mer i arkivet August 2014 Juli 2014 Februar 2014

nullibi

25, Tnsberg

Alle bilder er mine private eller eies av Maciej Krawczyk om bildet ikke er linket.


leser bloggen n.









bloglovin

hits