Som lyn fra klar himmel.

 

 

Jeg var hos legen i dag. Jeg klarer nesten ikke fatte at han spurte meg om relevante ting og at han ikke tvilte på meg. Eller at han ikke lirte av seg ufine kommentarer som min tidligere lege gjorde. Jeg dro for å be om hjelp. Jeg trenger hjelp til å rydde i det enorme kaoset som bygger seg opp i hodet etterhvert. Det er så mye jeg ikke husker og som jeg får fortalt senere. Det er så mange ting jeg bare glemmer, og godt er det.

Jeg har aldri hatt noe godt forhold til kroppen min. Iallefall ikke det jeg klarer å huske. Jeg klarer ikke huske sist den var helt normal, jeg husker at jeg har følt meg helt normal i perioder... Men når jeg leser ting som er skrevet eller tenker hardt nok tilbake, så kommer jeg på at jeg var syk da også, det er bare det at jeg orket å gjøre ting. Og det er skillet mellom bra og dårlige perioder.

 

Etterhvert slutter man å se på det på den måten. Jeg er inne i en hangleperiode. Jeg klarer mye, men jeg er også mye dårlig. I hodet mitt om noen år kommer jeg sikkert til å tenke at jeg egentlig ikke var så dårlig som jeg skal ha det til. Det er typisk.

De gode periodene får fritt spillerom i hodet mitt. De forlenges til å vare så lenge jeg ikke klarer å huske at noe dårlig skjedde. De dårlige periodene er et svakt minne. Noen husker jeg bare fordi jeg har fått de fortalt om og om igjen. Og om jeg husker noe av det så er det enkeltepisoder som jeg ikke klarer å få til å henge sammen.

 

 

Jeg husker en gang jeg våknet og ikke klarte å bevege meg den første halvtimen. Jeg husker jeg satt på kjøkkenbordet hos mamma og pappa og var sikker på at jeg kom til å dø. Jeg husker jeg satt i gangen og gråt da jeg gikk i tiendeklasse. Og at jeg gikk ut av klasserommet og satt meg på doen for å prøve å konsentrere meg bedre. At jeg fikk lov til å gå ut av klasserommet om det ble for mye og at jeg fikk jobbe på rådgivers kontor. Jeg husker jeg ble satt bakerst i klasserommet for å skjerme meg mest mulig. Jeg husker en mattetime med sannsynlighetsregning der jeg ikke for alt i verden klarte å forstå hva som ble forklart meg. Jeg har minner om bøker jeg ikke klarte å forstå innholdet av, samme hvor mange ganger jeg leste det og selv om jeg egentlig kunne det jeg leste om. Jeg husker jeg var mye syk, men ikke noe mer konkret enn det. Jeg husker jeg nesten aldri var med i gymtimene, men at de gangene jeg var med var det gøy. Jeg husker at jeg var mye på rommet mitt. Jeg husker jeg ikke ble trodd på da jeg lå hjemme i senga og hadde vondt i magen på barneskolen. Jeg husker en lege som sa at han forstod at jeg hadde vondt, men ikke hvorfor. Jeg husker jeg syns ting som jeg egentlig visste var lett ble veldig vanskelig på videregående. Jeg husker at jeg har vært mye frustrert. Jeg husker jeg var hos helsesøster på videregående nesten hver gang hun var der. Jeg husker at jeg lå på senga og gråt lenge etter de fleste kjøretimer og øvelseskjøringer. Jeg husker at jeg har dratt på jobb uendelig mange ganger med kvalme, svimmelhet og andre ulumskheter. Jeg husker fortvilelsen over å føle at jeg ikke strekker til på jobb. Jeg husker jeg gikk ute alene i rolig tempo og plutselig ble andpusten i mens hjertet hoppet som en gal. Jeg husker jeg la meg ned på sofaen i rommet ved siden av ungene fordi jeg hadde så vondt i magen, rett etter jeg hadde satt igang malingsaktivitet.

 

Jeg husker bruddstykker og enkeltepisoder. Den siste er fra i fjor. Og alle dagene før og etter var jeg svimmel og kvalm nesten konstant. Det husker jeg bare fordi jeg har terpet på det. Det er jo ikke no særlig hyggelig å huske på at man har en kropp som ikke gidder å oppføre seg. Så jeg er igrunn glad jeg slipper å huske på det. Men det gjør jo selvfølgelig at jeg kommer til kort innimellom. Særlig når jeg skal forklare andre hvordan jeg egentlig har det. Jeg skal ikke ha følt meg bra mer enn kanskje et kvarter før jeg føler at jeg egentlig bare har det fint og alt er bra.


Derfor har det vært et sjokk å få den diagnosen jeg har fått.


Jeg har nektet for det i mange år. - Jeg har det bra nå! har jeg sagt. Familien min har reagert på diagnosen med - Det er rart den ikke kom før. De på jobben syns det passet godt med deres inntrykk. Og da jeg fortalte min eks-samboer om det var svaret at det hadde jo han sagt flere ganger før. Det husker ikke jeg. Og det syns jeg egentlig er litt skummelt.

For alt dette kom som lyn fra klar himmel for meg. Jeg er egentlig sjokkert over det hele og klarer ikke tro helt på det, selv om jeg har fått en milliard aha-opplevelser. Jeg skulle gjerne hatt noe som kunne fikses lett, eller som noen visste mer om. Kanskje det bare ligner, men er noe annet? Det var på en måte så mye lettere da jeg trodde jeg bare var rar, at det ordnet seg snart. Det er så overraskende og overveldende at noen tror på meg og "vet" hva det er. Samtidig så vet de kanskje ikke helt allikevel.

 

 

Det blir mye frustrasjon av å ikke orke. Det er de emosjonelle følelsene vi husker. Jeg husker mest av alt frustrasjonen og ikke hvorfor den var der. Jeg har tenkt på å ta livet av meg så mange ganger at jeg ikke klarer å telle det. Fordi om livet alltid skal være sånn, så voldsomt som nå, hvordan skal det ellers ende?

Jeg er såpass at jeg skjønner at når disse tankene smyger innpå, eller smeller deg i trynet, så må jeg be om hjelp. Det blir for voldsomt å klare alene. Det er for mye å rydde opp i. Det er så mange år med tanker, følelser, selvbebreidelse, og hat mot egen kropp. Den stakkars kroppen som helt sikkert gjør som best den kan, og som blir glemt bort så fort den ikke lager kvalme (figurativt og bokstavelig).

 

 

Jeg har bedt om hjelp til det i dag. Jeg har blitt hørt, men tilbudet er ikke så stort. Jeg må ringe etter psykolog selv, men nytt rehabiliteringsopphold kan vi muligens skaffe. Hjelpen kommer neppe på denne siden av året trodde han. Jeg har holdt ut så lenge, jeg klarer sikkert litt til.


 

Como si fueras a morir...


Jeg har så god tid til å tenke på alt som blir sagt og alt som blir gjort.



Store deler av livet mitt har jeg tilbrakt i seng og sofa. Alt for mye. Hele ungdomstiden og alt etter. Det har gitt meg god tid på å tenke på alt som blir sagt og gjort, på godt og på vondt. Det har gjort meg til et reflektert og mer ydmykt menneske. Men det gir meg også tid til å kjøre ting som er sagt, gjort eller skrevet på repetisjon i hodet mitt.

Ting som kanskje ikke virker så viktig kan vokse seg større, farligere og viktigere enn det det er. Og det er en kunst i seg selv å klare å koble ut hodet når man ikke har rutiner og jobb til å holde seg i sjakk. Jeg prøver å skille mellom de små tingene som går over av seg selv og de som må tas opp og snakkes om. Det siste året har jeg derimot prøvd å ignorere alt. Det har ikke vært helt heldig. Ting som har startet gnister, som har gått over til brann, har til slutt overtent.

 

Det tvinger seg til slutt ut.

Grunnen til at jeg har prøvd å ignorere alt det siste året er at jeg vet jeg blir sett på som kranglete. Når jeg ikke er fornøyd, tar jeg det nemlig opp. Uansett. Jeg har en tendens til å pådra meg oppgaven om å si ifra om ting andre også mener, men aldri kunne funnet på å si til den det gjelder. For om man bare er åpne med hverandre så blir ting så mye bedre tror jeg. Det er ikke alltid like populært. Mye av det er nok fordi jeg sier ifra imens jeg fortsatt er sint, såret og irritert. Det er ikke alltid jeg er helt klar over hva det er som trigget det, og da er det heller ikke så lett å være saklig hele tiden.

Men om man venter for lenge kan det fort gro til gift innvendig. Det har skjedd det siste året. Jeg har holdt på å miste to vennskap som ligger dypt forankret i hjertet mitt bare fordi jeg har prøvd å være "flink". Akkurat som om det å aldri si hva man føler skulle være veien til lykke. Det er det ikke. Jeg er heldigvis laget slik at om jeg får sagt det som plager meg og får aksept og forståelse for det, så slutter det å plage meg med en gang. Man trenger ikke være enig, men om man har forståelse er det nok.


Jeg har lært at jeg har det bedre om jeg bare gjør det kroppen sier de viktig. Neste gang skal jeg ikke la det gro til gift, samme hvor mange som måtte mene jeg bør holde det inni meg. Jeg er nemlig ikke laget for å holde på hemmeligheter som ikke er hemmelig.

Rull meg hjem!

 

 

Det er ikke så lett å stoppe opp når man bør stoppe. Dette er en historie om nettopp det.

 

Vi har vært en uke i Torremolinos, rett utenfor Malaga på Spanias solkyst. Jeg har vært mye sliten de siste ukene, månedene, ja, ganske lenge nå. Men jeg kan jo ikke slutte helt å leve.


Det var så godt å komme seg litt bort fra hverdagen. Jeg byttet min egen seng og sofa med solseng og badering. Fem dager gikk med til å bare ligge på stranda som var rett over veien. Vi dro fra nærmeste flyplass til et sted rett ved Malagas flyplass. Jeg orket ikke kjase med Gardemoen og lang reisevei etter en flyreise. Kvelden før hjemreise var jeg veldig takknemlig for det!

 





Den siste hele dagen vi hadde igjen av ferien bestemte vi oss for å leie bil. Vi skulle til Gibraltar, det var alt vi hadde planlagt. Etter å ha kjørt en time, og gjennom en bomring, kommer jeg på at jeg ikke har med passet mitt og bilturen får seg en real nedtur. Kjærsten er skuffet og alt er min feil. Jeg gjør alt jeg kan for å holde motet oppe, selv om jeg kjenner det begynner å bli vanskelig. Hvis jeg går under nå, da klapper dette sammen, tenker jeg. Vi kjører til Marbella for å finne turistinformasjonen der. GPSen tar oss med inn i gamlebyen og vi stresser med å finne parkering. Det er trangt, ukjent og varmt. Etter å ha parkert, fått oss mat og tuslet ned til stranda og opp igjen finner vi omsider turisinformasjonen og bestemmer oss for å reise tilbake den veien vi kom. Vi drar innom et lite akvarium (den eneste tingen jeg virkelig ville få gjort i løpet av sommerferien). Stemninga er helt grei. Det nærmer seg middagstid og vi skulle nok spist, men vi velger å dra til hotellet først, vi er jo nesten der. Jeg kjenner jeg er sliten, men alle og en hver kan jo bli litt slitne av en sånn tur...jeg tenker på at jeg skal bade i hotellbassenget, men det er ikke ledig parkering ved hotellet og vi bestemmer oss for å lever bilen tilbake.

 



 

Det er her det virkelig går galt. Jeg har ikke lyttet til kroppen hele dagen. Jeg har hatt så inderlig lyst til å muntre opp kjærsten. Hele ferien har det vært "kan ikke du ordne det?" og jeg føler det er på tide å gi litt igjen. Jeg bør stille opp, jeg ser han syns det er slitsomt nå. Jeg setter meg ikke ned når bilen skal leveres og vi venter på at papirene er i orden, selv om jeg vet at jeg sikkert burde gjøre det. Jeg føler meg jo ikke så sliten, og det er bare et kvarter å gå hjem sier han. Det burde jo gå helt fint. Men etter 20 meter kjenner jeg at dette var dumt. Jeg vet jeg har lært at jeg skal ta det rolig og gå i mitt tempo, så det ikke blir for mye for kroppen min, men hodet vurderer det til å ta alt for lang tid og bestemmer seg for at vi heller skal gå på. Jo fortere, jo bedre. Jeg går kun på sinne og fortvilelse, det er tomt for alt annet.

 

Jeg kjenner tårene begynner å presse seg på. Jeg orker ikke gråte nå, tenker jeg, Jeg vil bare hjem!


Vi går omveier fordi jeg er utålmodig og strener avgårde i feil retning. Det er heis ned til stranda, så vi slipper noen trapper, men de trappene som er å gå er alt for mange. Jeg setter solbrillene hardere på nesa, tårene presser på, men det er ikke før vi har gått ut av heisen på hotellet at jeg slipper de fri. Jeg stuper ned på senga og gråter i sikkert en tre kvarter, alt jeg klarer å tenke er at det er et helvetes energisug å skulle gråte så mye. Det er bortkastet, men kroppen klarer ikke annet.






Den kvelden må kjærsten bære meg til og fra badet, mate meg og holde flaska mi når jeg skal drikke. Armene og bena orker bare ikke bevege seg. Hodet mitt kjefter og sier ting som "Skjerp deg! Hvis jeg ber deg løfte opp armen så SKAL du løfte opp armen. Du bare skaper deg!". Det hjelper ikke... Jeg ser kjærstens fortvilte utrykk og han løper ut for å skaffe mat. Utover natta klarer jeg stabbe meg til og fra badet alene, men alt jeg klarer å tenke på nå er at om dette fortsetter så blir det veldig vanskelig å komme seg hjem i morgen. Flyplassen er stor og frem og tilbake til badet går bare så vidt det er.



Morgenen kommer, jeg er ikke bedre. Nå startet jakten på telefonnummer til de som kan ordne med rullestol på flyplassen. Kjærsten ringer tre forskjellige Ryanair-nummer uten svar, Expedia kan ikke hjelpe og det første nummeret vi finner til flyplassen er ikke riktig. Stress er ikke veldig hjelpsomt når man allerede er nede for telling. Halv elleve får vi endelig ordnet det og hjertet roer seg litt. Jeg bruker den siste tiden før utsjekk på å ligge flatt og prøve å slappe av, heldigvis pakket jeg kofferten nesten ferdig dagen før. Jeg skyver kofferten med fire hjul foran meg i sneglefart bort til heisen og ned i resepsjonen. Når vi kommer oss til flyplassen blir jeg satt på nærmeste benk, men har mest lyst til å legge meg i fosterstilling på bakken. Tårene lurer bak øyet og jeg presser solbrillene over nesa nok en gang.

 

Han som henter meg kikker skeptisk på meg og ser på bena mine. "Hva i all verden skal du med rullestol" sier han i hodet mitt. Egentlig spør han om hva som feiler meg. Kjærsten tar seg av snakkinga, jeg orker ikke forklare. Jeg skriver under på et papir med de få kreftene som er igjen akkurat nå og blir trillet avgårde. Han ordner innsjekk, vi har egen sikkerhetskontroll og han spør meg om jeg klarer å gå gjennom metalldetektoren. Jeg vil jo gjerne det, men så fort jeg har begynt å gå angrer jeg. Jeg sitter på huk og prøver å ikke velte over imens jeg venter på at rullestolen går gjennom maskinen. Da vi kommer til gaten er det fortsatt halvannen time til flyet boarder. "Resten klarer du vel å gå?" sier han. Neppe, svarer vi. Han forsikrer oss om at noen kommer og henter meg og kjører meg til flyet før han går fra oss. Jeg ser bort på et toalett 20 meter lenger bort og tenker at jeg aldri kommer til å komme meg dit om jeg må på do før vi er på flyet. Heldigvis har denne flyplassen veldig god rullestolservice og på veggen bortenfor får jeg øye på en telefon med rullestolmerke på. 

 

Jeg setter så uendelig stor pris på handikapp-toaletter og universell utforming nå!


 

 

Jeg rulles ut til flyet og venter på at de andre skal komme seg på. De ber om trappeheis og jeg blir spent fast på en smal stol som vugger frem og tilbake der den åler seg opp trappene. Det føles som en evighet, det føles vondt og som et nederlag. Hadde jeg bare hatt litt mer krefter så skulle jeg heller krabbet opp trappen selv tenker jeg. Inne på flyet støtter jeg meg på setene og snegler meg frem til plassen før jeg dumper ned og prøver å få kroppen til å slappe av de neste fire timene. Hjemme i Norge kommer det to karer helt frem til setet jeg sitter i, de bærer meg ned trappa. Jeg håper det ikke er for mange som ser det, jeg føler meg hjelpesløs, men språket er i det minste mitt eget og hodet trenger ikke bruke så mye krefter på å tolke. Kjærsten får trille meg i rullestolen vi får utlevert. Endelig er vi fremme og mamma og pappa møter oss for å kjøre oss hjem...jeg kjenner det stikker i nesa og øynene når mamma ser på meg med medfølende øyne. 

 

Når man dummer seg ut må man innimellom svelge en del kameler. Jeg føler meg mer enn mett akkurat nå.

 

Jeg er fortsatt veldig sliten, det kommer og går. Det er sånn det blir når hodet vil mer enn kroppen. De siste dagene har jeg brukt på sofaen eller senga. Det har vært utrolig kjipt å ikke få være med kjærsten på stranda, men jeg prøver å huske at jeg har hatt fem fine dager på stranda, og kanskje det får holde enn så lenge. Det er bare så fryktelig kjedelig å ikke få gjøre halvparten av de tingene man vil engang. Jeg orket å spise ute etter flyreisen, jeg gikk til og med selv til og fra bilen. Og på fredag spiste vi hos bestemor og bestefar. Kjærsten er har vært glad for at jeg går selv, jeg har nesten allerede glemt at det skjedde. Det var heldigvis "bare" muskelkraften og den berømte prikkinga det stod på denne gangen, så det er vel egentlig bare å være takknemlig. I morgen er det halv dag på jobb, jeg gleder meg så innmari!

 

Jeg bare håper jeg klarer det.

 




03.02.2013

 

"You cannot control what happens to you in life,
but you can always control what you will feel and do about what happens to you."

 

Det er så utrolig mange følelser i sving. Jeg føler meg så ufattelig skjør. Rommet spinner, fokuset glipper, kroppen henger ikke med og jeg faller utenfor alt jeg normalt ville gjort. Jeg begynner å tenke på alt som er eller har vært galt. Jeg føler jeg ikke strekker til. Jeg føler jeg ikke klarer å opprettholde det andre forventer av meg, selv om jeg vet de fleste har sluttet å forvente noe som helst. Og jeg vet ikke helt hva som er verst. Å ikke klare å nå forventningene, eller at det snart ikke er flere forventninger igjen.

Jeg øver på å innfinne meg med at jeg ikke kan få til alt jeg har lyst til akkurat nå. En eller annen gang vil det gi seg og jeg vil føle meg normal igjen. Akkurat nå går det opp og ned som verdens kjipeste berg-og-dal-bane. For jeg er egentlig ikke jenta som gråter av småtteri eller setter seg ned og vil gjemme seg vekk fra alle andre. Jeg ser medfølelsen i øynene til dem rundt meg, og jeg føler meg fremmed...

 

 

Slik starter et arkivert blogginlegg fra i fjor.


Jeg føler meg litt teit, for dette skjer stadig vekk. Og jeg har ikke klart å finne svar på det før. Svarene er vel fortsatt ikke helt der, selv om jeg har fått en CFS/ME diagnose. Jeg vet ikke hvor mange år jeg har nektet for at jeg har det. Jeg tviler på diagnosen fordi jeg har møtt så mye tvil fra det "offentlige", og nå plutselig, så skal de forstå meg? Jeg har lest endeløse debatter om hva som egentlig er "ekte" ME og hva som ikke er det. På mine gode dager blir jeg tvilt på, jeg ser jo så bra ut. Jeg har forholdsvis lange perioder der jeg har det fint og greit, med i overkant MYE enegi. På mine dårlige dager har jeg fått høre at jeg er alt for negativ. Jeg må jo tenke positivt, for da går det kanskje magisk over. Det er jo aldri bra nok, enten man er blid eller lei seg. Og jeg blir provosert når helsepersonell drar frem at det er fint jeg ikke har gitt opp, for det er jo en del som bare gjør det.... Hva fader vet disse menneskene om å ha ME egentlig?? Andre folks gode dager er som mine dårlige dager. Og skulle jeg hatt de dårligste dagene hele tiden, da hadde jeg sikkert gitt opp selv. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg ikke ville vært her i dag. Så ALL ære til disse menneskene som står i det hele tiden, fordi de ikke har noe valg.

Alt jeg vet er at jeg har hatt det som dette i 14 år, og at alle prøver de tar er alltid i orden. Jeg har lenge vært overbevist om at jeg bare var lat og vanskelig. Selv om jeg visste at jeg ikke egentlig var det. Men det å være syk og sliten har opttatt mer enn halve livet mitt. Jeg kjenner nesten ikke til noe annet. Det var ikke så mye positivt å ta tak i en stund. Det er først de siste årene jeg føler jeg har funnet tilbake til den jeg egenlig er. Da alt som var vanskelig rundt meg forsvant kom den jenta jeg kjente igjen fra da jeg var yngre frem. Hun som hadde en milliard idéer som hun stadig manifisterte, samme hvor rare de kanskje var. Jeg ordnet til trampolinesirkus, 1. mai tog (alene) og diverse danseforestillinger. Jeg var ikke redd for å feile. Livet var jo en lek, var det ikke?? Alltid så voldsomt positiv!

Jeg husker heldigvis sjeldent ting som har vært fælt. Det er jo sånn man overlever. På godt og vondt. For når man skal prøve å forklare nok et nytt menneske om denne evigvarende historien om hva som er galt, da er det fort gjort å glemme. Hvis jeg føler meg fin den dagen er det enda lettere å glemme. Jeg har "lært" meg bruddstykker av min historie ved å høre historier gjenfortalt av mamma eller av andre. Ting jeg ikke husker, men som jeg vet om fordi de husker. Jeg har heldigvis skrevet ned en del. Og jeg blir like paff hver gang, sånn som i dag. "Var det sånn her for et år siden også?" Jeg jo vet svaret. Jeg bare glemmer det så fort.

Flere år har jeg tenkt at symptomene mine har kommet på grunn av dårlige situasjoner som har skjedd. Etter å ha lest gjennom en del personlige notater fra 2006 og frem til i dag, så ser jeg jo et tydelig mønster. Og jeg ser at de fleste av disse situasjonene skjer fordi jeg er syk, ikke at jeg blir syk fordi de skjer. En stund var jeg nesten overbevist om at jeg gjorde meg selv syk fordi jeg ikke hadde det bra. Nå er jeg i en situasjon der både jobb og privatliv er meningsfullt og givende. Jeg har støtte fra sjefer, kolleger, venner, bekjente, familie og kjærsten. Allikevel skjer AKKURAT det samme med min kropp!

 

Jeg jobber fortsatt med å prøve å forstå at jeg ikke kan styre det. Og selv om jeg egentlig vet det, så vet jeg det egentlig ikke.

 


 

Det er på tide å lære seg det en gang for alle!

Tøffa!


 

 

Det innerste inne.

 

Når jeg ikke er bra til den tiden legen har satt på sykemeldingen min, så føler jeg at jeg har mislykkes. 

 

Det eneste jeg kan gjøre er å jobbe hardere for å vise at jeg faktisk gjør ALT jeg kan. Selv om jeg sier ting som: "hva om jeg ikke er bra nok til da?" og får høre tilbake: "jo, men da har du fått god tid på å komme deg litt!" så er det ikke fordi jeg forventer det verste. Men det får meg til å føle at jeg er håpløs. Jeg sier ikke "hva hvis" fordi jeg forventer det, men fordi jeg gang på gang har blitt slått i trynet av nettopp denne forventningen av at alt skal bli helt bra...når det ofte ikke har blitt sånn. Og blir det bra, så er det ingenting i verden som er bedre! Det er bare så vondt å bli satt opp til å mislykkes av de rundt meg.

 

Jeg har vel alltid hatt litt legeskrekk. Ikke fordi jeg er redd for sprøyter eller lignende, men fordi jeg aldri har følt meg sett av dem.
Det er ikke helt sant. Jeg har nemlig hatt en lege en gang som fortalte meg at: jeg ser du har det vondt, men jeg klarer ikke finne ut av hvorfor. Og de ordene, de tror jeg nesten er de fineste ordene en lege noen gang har sagt til meg.

 

I min jobb er det viktig å se brukerne våre, barna. Jeg ville tro det var en god egenskap som lege også. Og det er mye mulig det finnes fantastiske leger der ute (det må det jo gjøre!), men jeg har ikke møtt dem enda. Min nåværende lege vet jeg ikke helt hvor jeg vil plassere. Han forstår at jeg ikke kommer til han fordi jeg synes det er så hyggelig der... Men han forstår ikke hva jeg vil. Og jeg klarer ikke å formidle det på en god måte til han heller. Jeg føler meg fort som en dum og udugelig jente som syter og klager og ikke minst gråter. Jeg føler ikke jeg har noe å stille opp med, og jeg føler han ikke stiller de rette spørsmålene (dette burde sikkert også vært en del av legestudiet?).

 

Jeg forstår at han ikke kan vite hvordan jeg har det inni min kropp. Og kanskje er det sånn at jeg syns at han bør kunne ting han i realiteten ikke bør kunne. Men når sjefen min spør mer relevante spørsmål om mitt ve og vel enn det han gjør, så føler jeg det er noe galt. Jeg har fått det for meg at han tenker på meg som en liten mark som ikke er så viktig. Og det er jo ikke sånn at det er realiteten av den grunn. Jeg er nok litt redd for å prate med han. Selv om jeg har lest og funnet ut av mye selv, så er det han som har utdannelsen, det er han som kan dette.

 


"Men alt er jo fint på blodprøvene, er det sånn at jeg bare finner opp alt dette, da?" sier jeg med gråtkvalt stemme. "Det er jo ikke sånn at ting ikke kan være galt selv om det ikke vises på disse prøvene" svarer han og legger om til det medfølende fjeset. Allikevel er det disse prøvene han ser på hver gang jeg er innom. Som om det plutselig dukker opp nye ting.

 

Jeg vil bare bli tatt på alvor... Jeg vil bare at noen skal hjelpe meg med å hjelpe meg selv...

 




Så hva har jeg gjort?

 

 

Jeg føler meg litt motløs etter å ha hatt en knalldag i går, for så å ha en jævlig dag i dag. Igjen!
Men!
På disse fire-fem månedene har jeg jo egentlig fått gjort en del allikevel!

 


På hemmefronten har jeg:

  • Gravlagt min kjære lille pusegutt som døde så alt for tidlig (begynner kanskje ikke så veldig hyggelig).
  • Skaffet og oppdratt nok en "kattunge".
  • Fått kjøpt alle julegavene og pakket dem inn FØR desember, selv om jeg var sengeliggende så og si hele november! (takk gud for ebay og nettbutikker<3)
  • Bakt pepperkaker med verdens beste mamma, to ganger! <3
  • Vært med på harrytur til Sverige. (og tenkt, det var koselig selv om jeg ble sliten mot slutten!)
  • Feiret bursdag med de nydelige menneskene jeg får kalle mine venner.
  • Sjarmert småtrollene i familien i juleselskap.
  • Stått på skøyter i ishallen (selv om det var utrolig slitsomt etterpå).
  • Feiret nyttår med venner (i motsetning til forrige nyttår der planene våre måtte avlyses fordi jeg var så dårlig)
  • Skværet opp med noen jeg har hatt det relativt ugreit med over en tid.
  • Oppgradert med rullgardin på soverommet og café-gardin på kjøkkenet.
  • Vært på kino! :)
  • Ommøblert hele stua, ryddet opp litt gammelt rot og hentet dør til kjøkkenet (det er vel den største jobben som er gjort).
  • Dekorert huset med diverse klistremerker fra Søstrene Grene. 
  • Dratt til Aurskog for å bli med i bursdag. (hadde det ikke vært for at jeg er sta som et uvær når jeg først har bestemt meg, og at kjærsten var der til å holde rundt meg, hadde jeg nok droppet den lange turen)
  • Skannet inn hele filmsamlingen min.
  • Blitt med mamma på plantasjen og kjøpt nye blomster. (selv om jeg svimlet som et uvær)
  • Vært på Ullevål Hageby for å ta farvel med et dyrt hus jeg hilste på den dagen.
  • Kjøpt blomst til mamma og "svigermor" på morsdagen.
  • Og ikke minst sett en evighet med filmer og serier på Netflix!

 

 

 

Nå har jeg jo helt sikkert fått til mye annet også. Noe som er fint og noe som ikke er så fint. Men dette er noen av tingene jeg har gjort.

 

 

På jobben har jeg:

  • Avsluttet ART-gruppa.
  • Vært med på julebordet. (det gikk ikke så greit forrige gang, da klarte jeg ikke dra)
  • Laget diverse stilige bursdagskroner.
  • Hatt mange spennende og kanskje også lærerike samlinger.
  • Fått orden på bursdagskalenderen på pauserommet. (nesten iallefall)
  • Hatt mange gode stunder med barna.
  • Diktet opp eventyr om to pirater, KapteinKnivskjegg og piratjenta Piratulus.
  • Tegnet piratene, en pirat-pus og my little pony til kopiering så ungene får fargelegge.
  • Begynt på bildesider til barnas permer.
  • Prøvd å lære ungene at det er gøy og viktig å vaske henda. (Vask de henda! Vask, vask de henda!)
  • Funnet på diverse påleggsanger.
  • Strøket rygger og kinn og gitt klemmer og fang til barna.
  • Gitt omsorg, tryggehet og skiftet på barn som har hatt uhell.
  • Børstet vekk snø fra kalde kinn, nakker og støvler.
  • Byttet avdeling og fått god kontakt med de "nye" barna.
  • Malt på snøen med barna.
  • og mye mer....

 

 

Så på tross mange hindringer og mye vondter, verker, svimmelhet, kvalme og annen faenskap, så har jeg jo fått gjort noen bra ting! :)

Flinka :)

 




Stikkord:

Før det smeller...

 

Rett før det er tomt, går all energien i høygir.
Det er som å kjøre på for høyt turtall hele tiden, det er ikke bra. 

 

Det er lenge siden jeg har hatt det på akkurat den måten. Men det er vel sånn at alt går i sirkler. Forrige uke var litt haltende med rare kroppstemperaturer og litt småverk, men jeg fortsatte og fortsatte. Søndag stresset jeg som en gal for å dra på kino som jeg hadde fått for meg at jeg skulle på. Med knapp tid, lite mat i magen og ei venninne som skulle plukkes opp gikk det litt fort i svingene. Døra på bilen nektet deretter å lukke seg da vi stod på parkeringen med fem minutter til klokka var syv og filmen begynte. Jeg var ikke så rolig den kvelden.

Mandags kveld 22.30 bestemte jeg meg for å ommøblere stuene etter at pappa hadde hjulpet meg med bildøra. Man skulle tro det var litt sent å begynne på sånne ting, men ikke når man kjører på. Dagen etter våknet jeg før klokka fordi jeg ikke klarte å slappe av i kroppen. På jobb spant jeg rundt som ingeting, selv om jeg dagen før hadde to episoder der jeg ikke klarte å prossesere det som var rundt meg og ble helt ute av meg. Alene med tretten barn i bare et kvarter var nok til å få meg til å nesten hylgrine rett på avdelingen. 

Jeg vet jo at det er sånn rett før det smeller. Alt går i en voldsom fart og alt er så greit, "det er ikke så farlig, jeg klarer det også!". Men så gjør jeg jo ikke det. Så fyker all lufta ut av meg og jeg er for sliten til alt. Jeg orker ikke lese bok nå, jeg orker ikke at dere bråker, jeg orker ikke være mamma nå, jeg orker ikke at dere tuller ved bordet, jeg orker ikke at dere skal krangle, jeg orker ikke at du sitter på fanget. Og hvis jeg ikke orker noe av det, hva er det da igjen av jobben min? Det må isåfall være tilstedeværelsen. Og joda, jeg orker jo litt. Faktisk orker jeg MASSE! For i november orket jeg jo ikke å gå ut av senga. Og nå, nå orker jeg mye. Hadde bare hodet vært med meg, hadde bare kroppen gitt faen i å tulle sånn med meg, da hadde det ikke vært noe problem.

Nå har jeg fått ei liste med en drøss av piller og dråper jeg skal ta som denne dama mener skal hjelpe meg. Men jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg er litt skeptisk, det er bare så ekstremt mye som skal tas. Og mulig hun har hjulpet andre før, men det virker bare veldig overveldende og intrikat akkurat nå. Øynene går i kryss samme hva jeg ser på når det er litt som skjer rundt meg. Jeg er litt dårlig hele tida, men ikke superdårlig, da blir jeg bare frustret. Men jeg fortsetter, det er jo bare fire dager igjen, tre dager igjen, to dager igjen, en dag....

 

....så måtte jeg bare gi meg.

 

Jeg gråt og gråt. Jeg hadde ingen flere måter å takle det på. Det ble for mye. Tårene trillet uten noen følelser bak, som en siste utvei for å få utløp for at kroppen faktisk er sliten og det er på tide å roe det litt ned. Jeg tror jeg er superjente, men det er måte på hva man takle når man er sånn som dette. Jeg er fortsatt for oppegående til å ikke være på jobb syns jeg, men jeg har fått beskjed om at det kanskje er bedre å jobbe redusert.... Det er slitsomt nok å jobbe med barn når man er i form, og når jeg er som dette er det på nippet til å vippe over på uutholdelig. Men det har vært så mye verre før, så hva gjør vel det om alt snurrer og konsentrasjonen forsvinner. Hva så om man ikke sover særlig eller ikke klarer å slappe av selv om man prøver? Trenger man egentlig å slappe av?

 

For å sitere legen: Det er bare å lære seg å leve med det.

 


Stikkord:

Blastocystis hominis.

 

Jeg var lettet da jeg fikk høre at det var en parasitt jeg hadde. 

Selv om den ikke er så lett å bli kvitt.
Tenk at en sånn beskjed kan gjøre deg glad!

 

Blastocystis hominis. Jeg har visst "moderate" mengder av den. Men det vil ikke si at de er få, sa hun til meg. Det at jeg har vært så oppegående som jeg har vært kan kanskje være en måte å si at jeg faktisk ikke har et immunforsvar laget av støv. At alt dette som jeg har vært igjennom til nå har vært et bevis på min styrke. En styrke jeg ikke trodde jeg hadde.

 

Legene mener dette ikke er noe å bry seg om. Testene viser nemlig at man kan ha parasitten uten symptomer. Andre tester viser at det er forskjellige versjoner, og derfor blir noen syke og andre ikke. Det er uansett ikke noe å hente i tradisjonell skolemedisin for meg, med mindre jeg brekker noe eller de finner noe annet som kan lappes. Det er trist. Det gjør meg sint og lei. Hver gang jeg har vært hos en lege har jeg måtte kjempe og sloss bare for å få et "ikke gi opp, da!".

 

Men jeg har hatt lyst til å gi opp. Så alt for mange ganger. Jeg har vært syk av og på i 13 år...det er mer enn halve livet mitt. Det er det jeg kjenner best til. Svimmelhet, kvalme, vondt i magen, magetrøbbel, søvnløse perioder(heldigvis bare i perioder men gjerne voldsomt i noen uker/måneder og mer moderat etterhvert) en utmattelse jeg aldri har følt i andre sammenhenger, verking og sittring i kroppen, selvmordstanker (for hvis du er syk mesteparten av livet og ikke en gang orker å gjøre ting som er hyggelig, da føler du ikke at det er så mye å leve for) og en følelse av mindreverd og udugelighet. 

Morgenkvalme har jeg fått prøve meg på mange ganger, men jeg er ikke gravid av den grunn. Svimmelhet som kommer og går er helt normalt og ikke noe jeg reagerer på med mindre det begynner å komme i veien for de dagligdagse tingene og det holder på i flere uker. Vondt i magen har jeg hatt på så mange forskjellige måter at med mindre jeg ikke klarer å stå oppreist så er det ikke så farlig lenger(og forsåvidt ikke da heller, det er bare å sette seg ned og prøve å finne det som funker der og da).

Verk og sittringer i kroppen sammen med utmattelsen er det som tar hardest på. Litt er helt greit, men så voldsomt som det er i perioder gjør at jeg faller utenfor både med jobb og venner. Jeg orker så og si ingenting. En tur fra legekontoret (i nabobygningen) og til sykehusapoteket og hjem føles som en polekspidisjon! Jeg kan sove i evigheter, eller ikke noe i det heletatt. Gjerne om hverandre. Når det setter i gang holder det gjerne på en stund. I verstefall flere måneder(sånn som nå). Psyken kommer etter med en enorm likegyldighet og tafatthet som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Til slutt får jeg lyst til å gjøre slutt på alt sammen.

Nesten alle forkjølelser føles ut som en influensa, og jeg har hatt dem hyggip samme hvilken årstid. Magen veksler mellom det ene og det andre, og maten påvirker, men tydeligvis ikke hver gang. Muskelsvinn, bein og armer som sovner ut av det blå. Ryggproblemer som kommer når jeg er tom for energi, selv om jeg tror jeg ikke er det, og forsvinner like herlig når jeg får kreftene tilbake.

 

Det er snodig at jeg kan kjenne det så tydelig på kroppen og få beksjed om at det bare er i hodet mitt. Det er klart man tror det til slutt. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det har jeg iallefall hørt andre si. Men hva vet jeg? Det er sånn jeg har hatt det hele ungdomstiden min. Alt jeg kan huske tydelig fra. Hadde ikke alle andre det sånn? Har ikke alle det sånn?

 

Jeg har så uendelig mange tanker i hodet nå. Så utrolig mange utdrag fra 13 år. Situasjoner der de som brude vært der for meg snudde ryggen til. Leger som har gjort mye mer vondt enn godt. Kommentarer fra mennesker som ikke har visst bedre. Utrolige lærere som har hjulpet meg gjennom de siste skoleårene (selv om jeg måtte gi tapt de siste to på vgs). En psykolog på BUPA og hans ord som har betydd utrolig mye for meg og min eksistens. Min morfar som var en av de få som støttet meg når andre lot være. En mor (og far) som tross så mange tilbakeslag og vaskelige dager, uker, måneder og år har gjort alt i sin makt for å hjelpe meg.

 

Og kroppen min, som jeg har hatet i så lang tid...

 




 

 

 

Stikkord:

Mensen og forkjølelse, det ER en sammenheng...

 

Jeg klarer bare ikke helt å finne ut hva grunnen er.

 

Noen mener det er immunforsvaret som er lavt rett før mensen. Det er mange hormoner som er i sving og går man på p-preparater er det også tilførte hormoner. Alle har det forskjellig rundt denne tida. Noen er så heldige at de nesten ikke merker det. Andre, som meg, blir helt slått ut.

Jeg har alltid visst jeg ikke er alene med å slite med dette, men etter et søk eller to på nettet har jeg kommet over flere som har det akkurat som meg. Jeg blir rett og slett syk. Og dette går hardt utover jobben. Jeg har nok ikke sett det helt i sammenheng før nå, siden jeg ikke har jobbet 100% før.  Men nå er det ganske klart. 

Det er ingen andre jeg kjenner som er forkjølet, ofte med influensasymptomer, tolv ganger i året! JEG er det. Og det begynner alltid rett før mensen. Dette året begynte jeg på p-piller igjen etter kanskje et år, halvannet uten. Jeg har vel gått på dette siden jeg fylte seksten. Loette, Trionetta, Yasminelle, Synfase, Evra Plaster, Qlaira, Yasmin og nå på NuvaRing. De siste fire har jeg prøvd bare det siste året, noe som sier en del.

Jeg er desperat. Jeg har foreløpig ikke funnet noe som kan hjelpe. Alle svar fra helsepersonell er stort sett de samme, du må bare leve med det. Det er ekstrem PMS og ingen vet noe mer om det. P-preparater er det eneste som kankje kan hjelpe. Det er et ganske nedslående svar. Man prøver å få hjelp og blir avsett som gal, innbilsk og svak. 

Jeg er ikke meg selv de dagene. Jeg orker ingenting av de tingene jeg pleier å orke. Jeg mister gnisten og i det siste har jeg hatt ekstremt mye sinne. Men det at jeg blir sint er p-ringen sin skyld. Når jeg har vært bort fra jobb nesten en uke, så føler jeg meg som verdens mest udugelige menneske. Og dette skjer hver måned. Noe som får meg til å føle meg enda mer udugelig. 

Hvis det går så greit for alle andre, hvorfor klarer ikke jeg å gå på jobb da? Er det jeg som blir så dårlig, eller tåler jeg bare mindre? Det er vanskelig å si. Men jeg blir sint og provosert når damer som aldri har slitt en dag i sitt liv med dette skal begynne å fortelle meg at de har veldig høy smerteterskel og jeg sikkert bare har mye lavere enn dem. Det får meg ikke til å få lyst til å gjøre slutt på all den jævla elendigheten i det heletatt.

Jeg syns det er vanskelig å holde motivasjonen oppe. Det har det alltid vært. Jeg har alltid vært mye syk, og nå har jeg endelig sett sammenhengen...bare for å finne ut at ingen annerkjenner problemet, og det mest sannsynlig ikke er noe jeg kan gjøre som får det til å forsvinne med det første.

 

Takk og lov for selektiv hukommelse. Uten det hadde jeg nok gravd min egen grav med dette.

 






Bounce.

Calvin Harris ? Bounce - Feat. Kelis (Radio Edit)

 

Hvordan kan et menneske variere så mye i følelser på så kort tid?



Jeg klarer ikke forstå det. Hvordan kan jeg det ene minuttet ha det relativt greit, så i neste minutt gråte for ALT som er galt. Og er det virkelig så galt? Eller blir det forsterket av alt dette. Hvordan kan ALL energi jeg hadde for bare en uke siden være borte? Hvordan kan man bare miste livslysten på den måten? Hva får et menneske til å bli så redd for å gå utenfor sin egen leilighet? Se andre mennesker? Hva er det som er så fryktelig galt?

 

Den siste uken har jeg isolert meg. Jeg kjenner kvalmen stige i meg hver gang jeg tenker på å se andre mennesker. Gå ut av huset. Trekke frisk luft. Gå på butikken. Gardiner og persienner stenger verden ute. Jeg aner ikke om det er fint vær, bare sånn passe eller regn. Jeg kjenner bare temperaturen her inne. Jeg lukker døren så fort noen skal ut av leiligheten og låser fort. Jeg graver meg ned i tingene mine. Jeg prøver å ikke tenke. Men så tenker jeg allikevel. Jeg stenger dem ute, alle sammen. Alle som bryr seg og alle de som bare finnes. Jeg ser meg selv i speilet og skvetter av mitt eget speilbilde.

 

Jeg vet ikke hva som skjer. Men jeg vet jeg har hatt det sånn før. Den plutselige angsten. Den trenger gjennom marg og ben. Jeg fryser, gråter og har lyst til å kaste opp. Jeg vil bare være alene. Hva får et menneske til å plustelig oppføre seg sånn? Hva får et menneske til å se en elv om tenke at der hadde det vært deilig å ligge nå. Gjerne med hull i hodet og nummen kropp, for så å forsvinne fra alt dette sakte men sikkert. Uten at noen skal komme og forstyrre. Uten at noen skal se det. Uten å måtte tenke på en annen sjel.

 

Så kan vi komme med teoriene. Om den ene diagnosen etter den andre. Jeg har gått jevnlig på BUPA fra jeg var seksten til kanskje nitten. Uten en diagnose. Uten piller. Uten noen ting. Og jeg er her i dag - som et annet menneske, allikevel litt lik. Alle de kveldene alene da jeg var helt sikker på at skulle være min siste. Alle de gangene noe inni meg sa; Nei, hold ut! Alle de gangene noe har vært galt og jeg ikke har forstått hva. Alle de menneskene jeg har stengt ute så mange ganger før. Alle de gangene jeg har rømt. Alle de gangene jeg har forsvunnet. Alle de gangene jeg har dratt ut alene en sen kveld. Alle de gangene jeg har søkt trøst. Alle de gangene jeg har gitt opp meg selv. Alle de gangene jeg skulle ønske ingenting fantes. Og for hva? Hvorfor? Hva styrer det? Og hvorfor kommer det tilbake? Når blir man ferdig?

 

Jeg har fort for å tenke at det bare er en utvei. Selv om min logiske hjerne forstår at det er tull. Plutselig står jeg der med skylapper. Og det er bare en vei å se. Det hjelper ikke at jeg stenger meg inne. Det forsterker skylappene. Men jeg faller sammen så fort jeg går ut. Som om jeg ikke lenger er menneske, bare en skrøpelig kropp. Som om det ikke er kjøtt og blod, bare hud og luft. Ikke en gang det. Bare en hvisking. En svak hvisking. Som ikke sier noe, men bare er et lavt sukk. Et sukk som skremmes av andre. Som skremmes av de som er kjøtt og blod, for at de skal sette øynene i sukket så det forsvinner under presset. Et sukk som ikke klarer å være menneske.

 

Iallefall ikke nå...

 

 








 

BrainTwister

 

Elsker hvordan hormoner og lite energi blandet med en skvett fullmåne kan få alt til å virke så utrolig håpløst.

 

Jeg vet ikke om det er best å bare gi opp åkergåinga eller om jeg skal se det ann noen dager til. Jeg har plutselig ingen energi, ingen tro på noen ting. Ingen motivasjon. Jeg blir redd, jeg blir lei meg og jeg stenger meg inne.

Jeg gråter, jeg tenker. Tenker tanker om dumme ting. Som helt sikkert ikke er så ille bare jeg kommer over denne kneika. Kanskje er det best å bare få en slutt på det som plager meg nå. Men jeg vil ikke ta det valget før jeg har pratet med noen om det. Og akkurat nå er det bare meg. 

 

Det som er mest skummelt er hvordan man alltid søker etter det som var trygt før. Alt det som ikke er lenger.  Det er nemlig ingen steder, og kommer ikke tilbake. Det er borte for alltid. Og det gjør meg mer trist. Iallefall akkurat i nå.

 





 

The future is scary. But you can't just run back to the past because it's familiar. Yes, it's tempting... 
But it's a mistake.

If I told you a secret...

 

 

Det er mange hemmeligheter der ute.

 

Noen er store, noen er små. Jeg å tenker at jeg er en av de som ikke har hemmeligheter. Men der tar jeg altså feil. Og det er på tide å innse det. Det er på tide å forsone seg med det. Og det er faktisk helt greit. Jeg er jo bare et menneske.

 

Her er et knippe av mine favoritthemmeligheter fra Norske Hemmeligheter.

 











































Tre små ord.

 

 

Det er ikke så mye som skal til.

 




 

Bare tre små ord.

 

Glad i deg.

When the big world falls apart...

 

Det er visse ting man ikke prater like høyt om.

 

Blandt annet er det nesten ingen på tv som går på do. Det er ikke sånn at de viser hva som virkelig skjer under en fødsel. Folk prater ikke om alt det praktiske som må gjøres når noen dør. Og det er ikke så mange som prater om hvor mye det faktisk tar på å søke jobber. Eller finne bolig for den saks skyld.

 

 

 





 

Da det det ble slutt med samboeren for noen måneder siden var det noen som sa til meg at det er tre store ting i livet man helst ikke bør skifte samtidig. Jobb, bolig og kjærste. Jeg føler jeg står litt i alle om dagen. Og det er slitsomt. Man burde virkelig ikke gjøre mer enn en av de tingene av gangen. Men så er det ikke sånn at man velger det helt selv heller.

 

Jeg søker jobber. Jeg kommer på intervju. Jeg får ikke jobben. Ingen jobb, ingen bolig.


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg nesten har begynt å gråte av situasjonen. Noen ganger gjør jeg det, andre ganger prøver jeg bare å gjemme det så langt bak i hodet jeg får til. Hver dag tenker jeg på det. Og hver dag tynger det meg. Det er vondt og vanskelig og slitsomt. Og jeg kjenner at jeg ikke allitd er det beste jeg kan være på grunn av det.

 

Alt jeg vil er jo å klare meg selv.

 

 





Turn up the love.

 

Man vet ikke alltid hva man leter etter før man plutselig finner det.

 

Noen ganger dumper det ting ned i fanget på en som man udres over. Ofte er det bra. Det er nesten det som er det mest skremmende. For min del skjer det i tide og utide. Og noen ganger er det vanskelig å ta det imot. Men skal man holde noe på avstand bare fordi det ikke var i planen?

 

En god journalist vet at han alltid bør gå ut av "manus" og følge opp med spørsmål til nye og intressante vendiger som måtte skje under et intervju. Ikke være bastant på spørsmålene som man har tenkt nøye ut på forhånd. Og sånn er det nok også i livet. Du vil kanskje få et helt ok intervju om du holder deg til lista, men du vil få et knallgodt intervju om du følger med og lar spørsmålene komme som en naturlig del av det som blir pratet om. Det er nemlig ikke sånn at de vi prater med nødvendigvis vektlegger det samme som oss i en sak.

 

Så nå som temaet plutselig har endret seg. Så skal jeg vel bare følge opp med nye spørsmål og håpe på at det leder meg til noe fantastisk.

 





 

...da vil jeg ikke bade.

 

 

Når skal man la ting ligge, og når skal man fortsette å pushe på?

 

Det er en situasjon jeg ikke er helt fornøyd med. Hadde det vært annerledes, hadde det bare begrenset seg til innimellom, så hadde jeg kanskje ikke tenkt noe på det. Men jeg føler jeg stadig har det i hverdagen og jeg er ikke intressert. Jeg har sagt i fra. Selvfølgelig har jeg det.

 





Jeg er ikke sikker på hva jeg vil lenger. Jeg er ikke sikker på om jeg vil hoppe ut i et vann det allerede er noen som bader i. Som skal sprute vann i tide og utide. Og som for min del ikke er noe jeg ønsker å ha så nære. Så hva gjør man, da? Venter man på at denne personen er ferdig med å bade? Går man til en annen strand? Eller kan det være plass til begge? Jeg vet rett og slett ikke. Og ikke blir jeg noe klokere av dette heller.

 

Så hva gjør man? Sier man i fra nok en gang? Hvordan får man fram at man rett og slett mister interessen. At hodet allerede omstiller seg på å heller være alene? Finne en annen strand. Kanskje ikke bade i det heletatt. Og skal noe så lite, bli så stort at det kan oppta en hel badestrand alene?

 





 

Det eneste jeg vet er at om det skal holde på særlig mye lenger...da vil jeg ikke bade.

 

 



I don't need you to save me...

 

Hvordan kan alt være så vanskelig, og allikevel så lett?

 

Jeg klarer ikke helt å vri hodet mitt rundt det. Og ikke trenger jeg det heller. Alle vonde følelser ligger og vaker på overflaten, men ingenting får feste seg ordentlig. Sånn var det ikke før. Jeg vet ikke hva som er best, at det er litt fjernt eller at det klamrer seg fast i kroppen.

Krangling med eks-samboer, økonomi, jobbsøking og andre tanker som svirrer og svirrer og svirrer. Legg til en masete pusekatt, så har du en veldig sinna jente som bare vil sove. Jeg får lyst til å rope og skrike til noen. Samtidig vil jeg bare glemme alt og ha det gøy. Som regel hjelper det å sove, men i dag vet jeg ikke helt.

 

Også er det denne andre situasjonen, da. Der alt er litt skummelt. Allikevel ikke. Og hva vil man? Hva syns man? Og er det rett og slett litt tidlig?

 





Somebunny loves you...





 

 

Jeg er heldig.


Det å få høre ting som;
Jeg har alltid sett opp til deg fordi du er ei veldig tøff og sterk jente. Det er ikke noe jeg tar lett på. Det er sånt som går rett inn i hjerterota og fester seg. Jeg prøver å ikke la meg styre for mye av menneskene rundt meg når det gjelder eget selvbilde, men jeg ville løyet om jeg sa jeg ikke ble det. På godt og vondt.






 

 

Noen dager er jeg verdens beste. Andre dager er det å gå ut av døra det skumleste og fæleste som kan skje. Og mye av det avhenger av hvordan enkeltpersoner ser på meg. Klart jeg ikke er alene om å ha det sånn...

 

 






 

 

Så er det litt godt, da. Å ha gode venner som kommer med nydelige kommentarer. Som varmer hjertet og som tenker på deg. Og selv om dagene i det siste har vært svært gode og jeg kanskje ikke har trengt så mye oppmuntring skader det aldri å få gode ord.

 






 

 

Så takk til alle (og spesielt deg) som får meg til å føle meg bra på dager jeg har det dårlig og på dager jeg smiler. Takk for at dere finnes og takk for alt vi deler. For gode venner er sånne man ikke må prate med hver dag, men når man først prater, da er det som om det aldri har vært en eneste pause. Og det er det som teller.

 

 





Somebunny cares <3

My feelings for you have always been real.

 

Musikk er noe man føler, ikke bare hører.

 

I  min krets er musikk et sentralt tema. Det er mange av oss som er opptatt av musikk. Og selv om vi kan være enige i at musikk er essensielt for oss, så er vi ikke enige om hva som er god musikk. Vi har hatt endeløse diskusjoner som handler om respekt og toleranse. Vi har tråkket hverandre på tærne og unnskyldt oss ved en senere annledning. Vi har danset, headbanget og hylt ut sangtekster i natten. Vi har brutt ut i allsang og vi har pratet mens vi ikke en gang enset musikken i bakgrunnen.

 





Vi legger nok alle vekt på forskjellige ting når vi hører musikk. Noen er opptatt av rytme og bass, noen er opptatt av melodi. Noen er opptatt av tekst og noen er mest opptatt av helheten. Noen liker repetetiv musikk, andre liker det vilt og uhemmet. Noen liker rolig og avslappende, lett musikk i mens andre vil at du skal føle musikken røske deg i håret og slenge deg i bakken. For noen er det viktig at musikken er teknisk, mens andre nøyer seg med et fengende refreng som det er lett å henge med på.

 

Det er klart vi ikke skal være enige i hva god musikk er. For god musikk er den musikken du kjenner i hele kroppen, dypt inn i sjela. Iallefall for noen av oss.

 

Jeg spurte en fyr jeg kjente hvor han følte musikken han elsket. Han måtte tenke seg litt om og svarte meg at det var et veldig godt spørsmål. For alle føler det nok forskjellig. Noen føler kanskje ingenting mens for andre er det en kjærlighet og glede som strømmer i oss når vi hører musikk vi virkelig liker. Etter å ha tenkt seg om svarte han at det var som om musikken skyllet over ham og svøpte kroppen. For meg er det en enorm ro, spenning, kjærlighet og varme som sitter midt i brystet og som får kroppen min til å bli euforisk. Det er en av de beste følelsene i hele verden.

 


Samme hvordan det føles i kroppen når du hører yndlingslåta di og samme hva du måtte tenke om andres musikk, så kan vi iallefall være enige om én ting. Og det er at de følelsene vi har for musikk er ekte og evigvarende.

 

I LOVE MUSIC <3


Stikkord:

Det udefinerbare!





 

Noen ganger er det deilig å bare leve.

 

Slippe å tenke på hvordan man skal definere en ting. La alt flyte. Leve i nuet og bare være lykkelig. Det er så rart at det kan være så enkelt når det som regel er mye mer komplisert. Men hvem er det egentlig som gjør det komplisert? Jo, det er oss selv. Hvorfor skal man stå i veien for sin egen lykke? Hvorfor skal ting defineres og kategoriseres til en hver tid? Når det er så herlig å bare la ting gå som de går.

 





 

 

This is like a flashback, this is like a dream...

Calvin Harris ? Flashback

 

Du er bare et menneske.

 

Du er bare en kropp. Uten følelser er alle bare kropper. De gir meg ingen ting. Nærhet er surrealistisk og fraværende. De jeg hadde som pusterom i hverdagen kan ikke lenger hjelpe meg. Det var sånn før også. Da jeg flyttet til Oslo. Mennesker var det nok av, nærhet også. Men et fristed kom ikke før jeg møtte han. Og nå hjelper det ikke lenger at han holder rundt meg. Ikke som det en gang gjorde. Det er vondt å innse. Det er alltid vondt å innse.

 

Jeg er bare en kropp. Og siden jeg ikke passer godt på den vil den av og til få vondt. Av og til vil den lide for mitt fravær. Uten følelser er jeg bare en kropp.

 

 







 

Hokus og pokus.

 

Hei filiokus.
Trollet i esken, sover du?
Nå skal vi trolle kaffe og bolle.
Hei filiokus, kom frem!
Tjohei!

 

Noen valg tar vi fordi de er de eneste riktige. Andre tar vi for å såre. Så er det de vi tror er riktige, men som allikevel sårer mest. Og kanskje var det meningen. Kanskje var det ment for å såre, sånn at du skal være sikker på at jeg har det vondt som deg. Kanskje har du god grunn. Kanskje gjør du noe dumt.

 

Trollet i esken måtte jo bare komme frem. Men om det fortsetter å trolle vil jeg ikke ha det i livet mitt. Og det gjør meg trist. Er det krig du vil ha, er det krig du vil få. Men jeg henter ikke frem våpnene før du truer meg med kniven mot strupen. Jeg orker ikke dramaet. Jeg orker ikke være med på å ødelegge det lille vi har igjen.

 

 

It's my party, and I'll cry if I want to.

 

Jeg trenger venner som liker å være med ut på byen. Om så bare på en fredag fordi det er sosialt og hyggelig. Jeg var ute i ca en time. Det er så nedtur å bare dra hjem. Jeg kunne selvfølgelig ha sittet der alene, men jeg er ikke helt der. Det er bare så slitsomt. Jeg er sliten, men også underernært på sosial kontakt. Og denne gangen har jeg ingen å løpe til. Det er ingen som er med på mine noter og det må forandres på.

Da jeg var yngre og i et av-og-på forhold hadde jeg alltids noen jeg kunne ringe. Og det har jeg ikke lenger. Alle er eldre og ikke så intressert i å dra ut. Jeg har vært ei forholdsjente i evigheter og vennekretsen min er heller snever nettopp på grunn av det. Ikke har jeg aktivt gått ut for å finne nye bekjentskaper heller. Jeg har ikke hatt noe voldsomt behov for andre mennesker. Jeg hadde stort sett det jeg trengte. Så ga jeg det vekk.

 

Så mye hadde jeg
Så mye ga jeg bort
Så mye fikk jeg igjen

 

Det er typisk meg. Og jeg angrer ikke. Men jeg er utålmodig. Hvor er de menneskene som vil være med meg og ha det gøy? Hvor finner jeg dem? Kanskje er jeg bare på feil sted, feil by. Feil liv?

 

Seriøst, jeg vil bare ha det gøy med noen.

 





Dramadama...

 

Er så innmari lei drama nå.

 

Jeg har allerede hatt et forhold som var som en jævla såpeopera. Jeg er bare lei. Skikkelig lei. Jeg er lei av å leke leker og spille spill. Hvis jeg sier nei er det ikke for å være kostbar, det er fordi jeg ikke vil der og da. Selvfølgelig går det an å skifte mening. Men i motsetning til andre gjør jeg ikke slike ting for å få noe annet.

 

 

Just be.

 

Har fått høre at folk blir bekymret for meg når de leser bloggen. For å oppklare det hele, jeg har det egentlig ganske fint. Men de gangen det ikke er så greit så blir det litt lettere når man får delt det. Og når man sitter alene er dette en måte å gjøre det på.

 

Det går mye opp og ned, ja. Men i det store og det hele klarer jeg meg fint. Jeg har ingen problemer med å fungere normalt. Og jeg har vært i verre situasjoner enn denne. Med mer drama og styr. Klart jeg er litt selvmotsigende til tider. Det er vi alle. Men i det store og hele er jeg som person ganske glad. Med mindre kroppen streiker, da må jeg inrømme at jeg kan være ganske fæl, men hvem kan vel ikke det?

 

Jeg bare eksisterer om dagen. Ikke mer, ikke mindre. Jeg flyter med det som kommer min vei og jeg koser meg. :)

 

Selv om jeg blir litt utålmodig innimellom...

 





Stikkord:

The truth is...

 

Det er utrolig kort vei fra å være veldig glad til å bli veldig nedfor.

 

Iallefall når man er i en kjedelig situasjon som denne. Jeg vet at alle trenger å komme seg videre. Men det er visse ting som aldri er kult. Jeg aksepterer at det må skje og at det er riktig...men det er ikke ålreit. Og jeg kjenner at det går inn på meg.

 





Off with your head!

 

Yeah Yeah Yeahs ? Heads Will Roll

 

The men cried out the girls cried out
The men cried out the girls cried out
The men cried out, oh no

 

Hodet mitt kan du får akkurat nå. Jeg sitter egentlig bare og venter på hvor lenge jeg klarer å holde flyten i detta før det går galt. Det er nok ikke så vanskelig, det er bare annerledes. Annerledes er ofte skummelt. Men det kan også være bra.

 

Off with your head
Dance ?til you?re dead
Heads will roll
Heads will roll
Heads will roll
On the floor







Stikkord:

Did you hear that?

 

It's the sound of my heart breaking...

 



Man får det man ber om. Neste gang skal jeg be om noe ukomplisert og lett. :)

 

 

Stikkord:

Hvordan føles det å være levende?

 

Jo takk du, så lenge jeg flyter.


 

 

Det er mye som ikke er som de en gang var. Jeg merker godt at det livet jeg lever nå egentlig er designet rundt det å være to mennekser. Ikke bare ett. Og det er vanskelig. Jeg vet ikke hvem jeg skal snu meg mot. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv. Jeg forstår ikke hva som er riktig å gjøre. Og det jeg helst vil, det får jeg ikke lov til.

 



"Du må finne ut av hvem du er alene"

 

Men så er det ikke så enkelt. Vil det da si at jeg må være helt alene? For det har jeg vært mer enn nok i dette livet. Jeg orker ikke tanken på å sitte alene mer nå. Det er også en av grunnene til at jeg er i den situasjonen jeg er i i dag. Og jeg blir utålmodig av det. Akkurat nå er jeg så utålmodig på alt. Samtidig som jeg er helt utslitt. Jeg får angst av alle tingene jeg er alene om, og jeg føler noen har dratt gulvet vekk fra føttene mine.

 

Og mye skjer mellom fire vegger.

 

Hvorfor skal jeg måtte gjøre dette alene? Hvordan skal man finne seg selv om man ikke har andre som kan speile seg? Og hvorfor står jeg plutselig alene? Jeg som alltid hadde noen der...så har jeg gitt det fra meg frivillig. Og jeg står for det. Men det vil ikke si at alle må holde seg unna.

 

Jo takk du, så lenge jeg holder...

 

Det er hardt at hele livet ditt plutselig tar en annen vei. Et liv jeg så langt fram i tid, kanskje alltid, som plutselig forsvant i en endeløs tåke. Som faktisk forlot meg, ikke omvendt. Selv om jeg gikk, så gikk jeg ikke fra noe som ikke allerede hadde forsvunnet fra meg. Og ja, klart alle opplever slike ting, man kan bagatelisere det hele. Men det er en ting som aldri kommer til å være mer. Det er dødt, det kommer ikke tilbake.

 

...Hodet over vannet

 

 

Nede på bunnen i det mørke hav
Sitter en liten djevel og gråter
Og vi synes alle synd på han
Til han begynner å le
Da først ser vi alvoret i det
Er det mørke skyer på himmelen
Som kommer seilende på vinden

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg flyter
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder...
Hodet over vannet

Vi hører det blafrer i flaggermusvinger
De er lette å fange, men vi kan ikke sitte stille lenger
Det er til månen vi må forholde oss
Den er som sne, når den glitrer i vannet
Og mye skjer mellom fire vegger
Vi tenker, det er visst derfor vi er

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg flyter
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder...
Hodet over vannet

 





Ta meg med?

 

Noen ganger venter man bare på at noen skal komme på en stolt ganger og hente deg vekk fra alt.


Til et sted der ting er lettere. Til et sted der du ikke lenger trenger å tenke noe annet enn glade, lette tanker med mindre du vil noe annet. Til den siden av enga der solen skinner. Et sted det er fred, harmoni og glede. Og armer som holder rundt deg og som lover å alltid passe på så du har kjærlighet. Det er ingen karv, det er ingen forventninger.

 

Så står man der, alene og venter i regnet. Det kommer ingen prins på hest. Det er bare deg.

 

Kanskje er det bare i eventyr man blir reddet. Kanskje er det for mange følelser, for mye realitet. For mange minner til at noen prins skal kunne redde deg. Det er å sette seg selv på spill å skulle løpe etter noen som ikke klarer å tenke klart. Noen som er i en fase av livet der alt er kaos. Et sted der man er nødt til å finne seg selv. Og kanskje vet slike prinser at det er noe små prinsesser må gjøre alene. Uten hjelp. Kanskje er det riktig at man skal føle seg forlatt. For det er da man setter seg ned og må reflektere.

 

Men små prinsesser liker ikke å være alene med mindre de velger det helt selv.


 

 

 

Liten jente, store krefter.

 

 

Jeg har alltid hatt noen rundt meg til å hjelpe meg.

 

"Skal jeg kanskje bare ta den for deg?"


Det er jo i og for seg fint og flott. Allikevel har jeg mye å gi andre også. Noen ganger mer enn de kanskje har å gi meg. Og det å finne en balansegang i det hele kan være en utfordring. En utfordring jeg aldri har ofret så mange tanker til.

I dag pakket jeg ned en del av tingene til min tidligere kjærste og samboer alene. Det ble slutt for tre dager siden, vi var sammen i nesten tre og et halvt år. Og i dette forholdet ble jeg til ei lita jente som ikke hadde så mye styrke, men desto mer visdom. Det er først nå jeg ser at det ble sånn. Og det stemmer ikke. Jeg er veldig selvstendig. Jeg er flink til å ta vare på andre og er til og med ganske handy av meg. Og selv om det er visse ting jeg helst ikke har lyst til å gjøre, så vil det ikke si at jeg ikke kan.

 

"Hvor det er vilje, er det en vei."

 

Jeg er klar for å klare meg selv. Ikke belage meg på andre rundt meg. Det er ikke noe stort problem. Jeg vet jeg kan. Og nå som jeg er bestemt så kommer jeg nok til å slutte å rope på hjelp med det første. Det er på tide med selvpleie ved å jobbe hardt for det man vil. Det er deilig å ha et mål.

 

Denne gangen er det meg mot røkkla, og røkkla kommer til å tape!

 




Stikkord:

...



Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Februar 2014

nullibi

25, Tønsberg

Alle bilder er mine private eller eies av Maciej Krawczyk om bildet ikke er linket.


leser bloggen nå.









bloglovin

hits